Blogg


Ny blogg

Etter fem fantastiske år på AffiMizza, er det på tide med en forandring. Hvis du vil følge meg videre kan du lese mer om meg og mitt liv på den nye bloggen min ragnfrid.blogg.no ? Tusen takk til alle som har fulgt AffiMizza.


Ordentlig kjipt

Nå er det utrolig lenge siden sist jeg oppdaterte bloggen, og årsakene er mange. Motivasjonen har vært på bunn og det har vært totalt stress i forbindelse med skole, spesielt nå som påsken er over. Jeg har engelsk-, matte- og norsktentamen liggende foran meg, samt andre store og viktige innleveringer ved siden av. Dessuten ligger ikke eksamen så alt for langt fram i tid. Derfor tror jeg lite på gjevnlige oppdateringer framover. Får heller sette av tid til et eller to gjennomtenkte innlegg i ny og ne fram mot sommeren. Dette kjenner jeg er ordentlig kjipt, men noen ganger er man bare nødt til å prioritere annerledes. Håper denne pausen fra bloggen kan føre med seg ny og forbedret motivasjon.


Den ultimate utfordring

Det er ingen nyhet at jeg har veldig lite å gjøre ved siden av skole. En vanlig dag for meg består av å våkne opp, gå til skolen, gå hjem fra skolen, gjøre leker og sitte flere timer foran PC-skjermen. Dette er min evige onde sirkel, som sagt jeg ikke en lørdag i nye og ne finner meg en film å se på kino. Hvilket innebærer en god del timer foran skjerm det også. Oppsummert går 50-60% av mine dager til skjerm-titting. Dette skal jeg prøve å få en slutt på. 

En nær og kjær venn har kommet med flere kriterier, eller krav om du vil, jeg skal forholde meg til. Forandring fryder, så hvorfor ikke? Disse kriteriene betår av følgende: treningsplan som skal gjennomføres hver dag, kosthold og skjermbruk. Alle gode ting er tre, så det kom ikke akkurat som noen bombe at kriteriene var delt opp i tre kategorier. Men den som vil klarer alt. Jeg har ikke fått noen tid for hvor lenge denne "utfordringen" skal pågå, men jeg antar det er meningen at jeg skal holde på med dette i en god tid framover. 

Treningsplanen består av følgende:

  • 50 Squats (knebøy) 
  • 50 Situps
  • 1 min i planken
  • Jogge 5-10 km (tilsvarer to runder rundt Østensjøvannet → rett over gaten der jeg bor) 
     

Det ble egentlig ikke konkretisert hva kostholdet mitt skulle inneholde, bare jeg spiste mer grønt og mer mat rik på proteiner. Hvilket jeg mer eller mindre vil si jeg gjør allerede. Når det gjelder skjermbruken min skulle den reduseres ned til 1 time om dagen, med unntak av når jeg trenger å bruke Macen til skolearbeid og lekser. For å toppe kaken har jeg valgt å legge til et siste kriterium selv: å lese minst 50 sider i en bok hver dag. 

Jeg tenker kanskje at dette er vel mye å starte med, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Ja, for det skjuler seg en "premie" bak det hele. En premie jeg ikke ønsker å gå i detaljer på akkurat nå, men jeg ser fram til dette og er spent på hvor lenge jeg holder ut. Det er ikke bare bare for en gjennomsnittlig sofagris å vende om på hverdagen så drastisk. Utfordringen begynner allerede i morgen, og jeg gleder meg av en eller annen rar grunn. Dette skal jeg klare!


I fear life

Se for deg at livet mitt er som en fotballkamp, og at jeg er innbytter. Alle lever livene sine til det fulle, oppnår ting, scorer mål, er med i spillet. Men jeg bare sitter der, på en benk og venter på at noen skal spørre meg om å få være med. Det er langt ifra en morsom posijon å ha, men nødvendig for å fylle opp laget når ingen andre har muligheter til det. Jeg kan rulle meg rundt i sølen alt jeg vil, men til syvende og sist er det mitt valg å bli sittene på benken. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne spille ute på banen under kamp sammen med de andre, jeg er bare ikke en sterk nok spiller. Det er mange grunner til det, men hovedsakelig fordi jeg er redd ballen. Redd for at den skal slå ut pusten av meg. Redd for at den skal slå meg så hardt i hodet at jeg ikke klarer å reise meg opp og gå på beina igjen. Redd for å snuble i den. 

Merkelig nok melder jeg meg alltid frivillig som keeper ellers i livet. I håp om å overvinne frykten. Lære meg å takle den istede for å la den angripe meg. Å dra til tannlegen derimot, nei, det klarer jeg ikke. I hvert fall ikke alene. Mamma må fremdeles være med dit. Noen ting klarer man bare ikke å gjøre på egenhånd, og når det gjelder fotballen, trenger jeg hjelp. Hjelp til å overkomme frykten, komme meg opp på beina og kjempe meg inn i spillet igjen, for jeg har bokstavelig talt mistet grepet. 


Just Breathe

Sammen med energi, er motivasjon noe jeg mangler mye av om dagen. Jeg sliter med å holde meg våken og konsentrert på skolen og har aller helst lyst til å ligge under en varm dyne og sove. Nå som eksamener nærmer seg med stormskritt, er det strengt tatt på tide at jeg eller noen andre gir meg et ordentlig spark i rumpa. Det siste jeg ønsker er å miste den lille piffen jeg har igjen, for den kunne jeg virkelig trenge å ta vare på fram til skoleåret er over. Desverre er ikke dette store nyheter, for dette har skjedd før. Det er ikke første gangen jeg våkner like sliten som jeg la meg, men det er like forferdelig hver gang. 

Skulle veldig gjerne ønske jeg var et menneske med sprudlende humør og masse energi til en hver tid. Det ville spart meg for mange deprimerende perioder, men som en veldig god venn alltid pleier å minne meg på: du er ikke klar over hvor mye du egentlig er i stand til å gjøre. Gjelder bare å sette seg mål og gå med alt du har inn for det. Det er kanskje sant det, men i mitt tilfelle føles det absolutt ikke sånn ut. Det føles faktisk litt ut som at hodet mitt ikke hengef helt med, også går resten av kroppen på autopilot. Ikke en deilig følelse med andre ord.

Nei, jeg får vel gjøre som jeg alltid har gjort: ta hver dag som den kommer, gjøre mitt beste ut av det og bare puste. Mer kan jeg ikke gjøre, i hvert fall ikke nå som jeg kjenner på tap av både energi og motivasjon. 




Candy Crush

Denne helgen har jeg hatt lite å gjøre ved siden av leksene mine, og siden jeg er en av mange Candy Crush elskere, har jeg brukt mye av tiden jeg har hatt til overs på å løse nye brett med gule, oransje, røde, grønne, lilla og blå godteribiter. For noen er dette spillet patetisk, men for meg og mine Candy Crush-følgere er spillet så mye mer. Jeg kan nesten kalle meg selv avhengig, men jeg klarer meg helt fint uten også. Jeg har ikke spilt så utrolig lenge som andre jeg kjenner, og har derfor ikke kommet like langt som dem. Likevel er jeg på god vei og kjemper meg videre med et mål om å komme til veiens ende. 



Spiller du Candy Crush?


Tomme dager

Så lenge jeg kan huske har det vært typisk norsk å være opptatt av været, for hver gang solen skinner og himmelen er blå elsker Ola Nordmann å stikke nesen utenfor huset. Det samme gjelder min familie, kanskje aller mest for mamma. Hun elsker solen mer enn noe annet menneske jeg kjenner. Det er akkurat som om solen er hennes lille høydepunkt i hverdagen, og det er vel derfor hun liker å være mye ute når solen først er her. Som jeg skriver veldig ofte, pleier ikke dagene mine å være veldig fulle. Faktisk ganske tomme og meningsløse for å være ærlig, derfor var det også null stress å slenge seg på da mamma skulle ta med seg Miriam og Diana ut for å mate endene. Selv om det å mate ender ikke er helt min greie lenger. 

Ellers må jeg si dagen min har vært gjennomsnittlig kjedelig. Jeg har sett en film eller to, kommet noen brett videre på Candy Crush og stort sett ikke gjort noe annet enn å prøve og få timene til å gå. Jeg er nemlig ikke så veldig glad i tomme dager, men jeg pleier for det meste å ikke gjøre noe med det heller. Med andre ord har jeg i bunn og grunn bare meg selv å takke, men det kommer nok en tid der jeg vet å ha det moro også. Der moro blir definert som noe annet enn å sitte og se film hele dagen, eller å takke nei til sosiale eventer fordi jeg er redd for å ha det "moro". Den dagen kommer nok. En dag. 


Femte hjul på vogna

Skulle virkelig ønske jeg hadde mye å skrive om etter en så lang pause fra bloggen, men der må jeg desverre skuffe dere. Helt ærlig vet jeg ikke om det er noe å fortelle. Jeg føler det har vært mye stress i forbindelse med skole de siste ukene, og har av den grunn satt bloggen på hyllen. Likevel var det ikke planlagt å glemme den helt. Framover blir det nok bare blogging når det kribler i fingrene, for fram til nå har jeg kun blogget fordi jeg føler jeg har mått. Hvilket ikke hjelper på blogg-gnisten i det hele tatt.

Hvis jeg i det hele tatt har noe å fortelle om, må det vært besøket jeg hadde i helgen. Mine to aller beste venner overnattet hos meg. Desverre måtte Moah dra hjem igjen etter bare en dag, men hva er det vi sier? "life can be shit sometimes". Uansett.. da Moah dro var det ikke akkurat så mye å gjøre, og derfor gikk jeg og Melissa rundt i byen og soset. Helt til Sweety kom. Jeg ønsket nemlig at han skulle møte den fantastiske bestevennen min, men hva jeg trodde skulle bli en fin reunion, endte i katastrofe for min egen del. For å være ærlig følte jeg meg som femte hjul på vogna den kvelden, noe jeg ikke akkurat er vant til å være. Det er kanskje bare meg, men jeg sitter bestandig igjen med en følelse av at Sweety har mer til felles med alle andre enn meg. Begynner jeg å bli paranoid, eller har jeg bare glemt hvordan man er sosial? Et råd til dere der ute: ikke gjør som meg. Ikke velg et ensomt liv når du kunne hatt et bedre ett. Ikke at jeg prøver å klage, men vi vet alle at man kan bli litt tullerusk i hodet hvis man lever alene.

Det siste vi gjorde sammen før Melissa måtte dra hjem til den vakre hjembyen vår, var å dra på kino. Jeg kan vel heller si jeg inndirekte tvang henne med meg, for 50 Shades of Grey er ikke akkurat en film Melissa frivillig ville sett alene. Mildt sagt: ikke en film etter hennes smak, men hvis jeg skulle snakke for meg selv: oh hell yeah! Mer action, tusen takk..

Nå er det noen dager siden Melissa forlot meg, men jeg klarer likevel å komme meg gjennom dagene. Det må jeg bare, for jeg kan ikke akkurat sette meg ned og gi opp fordi jeg ikke er i mitt beste humør. Som de sier: du har hele livet foran deg. Mhm.. (yeah, right).


Mobiltelefonens reise

I år er det akkurat 10 år siden jeg fikk min aller første mobiltelefon. Nokia 3410i - en lyseblå liten sak med svart-hvitt skjerm, men jeg var 8 år gammel og trengte vel egentlig ikke en bedre telefon. På denne tiden husker jeg det var veldig populært og bytte deksel på mobiltelefonene sine. Ikke som nå, hvor du kjøper et iPhone-deksel og klapper det på telefonen, men et realt utseendeskifte. Til min mobiltelefon hadde pappa kjøpt et bakdeksel med spill på. Derfor husker jeg denne mobilen sykt godt - mobil på forsiden og spill på baksiden. Favorittspillet mitt var Snake. Ikke skjønner jeg hvorfor, for i dag ville Snake vært det siste spillet jeg kunne tenke meg å spille.  I dag går det mer i Candy Crush og Subway Surfer, men tidene forandrer seg. Det gjør også jeg.   

Min andre mobiltelefon var også en Nokia. Nokia 3510i - en mørkeblå liten sak med fargeskjerm. Helt utrolig! Jeg husker ikke like mye av denne telefonen som min første, men jeg var for det meste besatt av spillene på den. Som alle andre mobiletelefoner jeg har hatt opp gjennom. Det beste med denne, og min første mobiltelefon, var at de tålte så utrolig mye. Jeg kunne kaste de i gulvet med vilje, hundre ganger, og de var fremdeles like god som ny. Ja, de fikk noen skrammer her og der på dekselet, men det kunne jo byttes ut. Dette er kanskje den egenskapen jeg savner hos de moderne mobiltelefonene vi har i dag.

Etter perioden med Nokia, gikk jeg over til Sony Ericsson. Alle skulle ha Sony Ericsson på den tiden. Det var liksom den tidens iPhone. Modellene jeg har hatt er: K750i, K700i, T610, W700 og W20i. Ved siden av dette har jeg hatt telefoner som: BenQ-Simens EF81, Samsung Galaxy S3 Mini og iPhone S5, som er min nåværende mobiltelefon. Jeg har helt sikkert hatt flere enn disse, men dette er de jeg husker.. Her jeg sitter i dag, synes jeg det er merkelig hvor fort mobilen har gått fra å være en feit liten solid klump, til å bli en tynn flis med kule funksjoner som alle skal ha.




Ingen ordenltig dopause

Etter to intense uker med hardt arbeid på skolen, kan jeg endelig si meg ferdig med informasjonskampanjen. Likevel kan jeg ikke sette meg ned for å slappe av riktig enda. Jeg har fremdeles hundrevis av repitisjonsspørsmål å gjøre ferdig innen uken er omme, så en ordnelig dopause blir det nok ikke tid til med det første. Midt oppi alt dette har vi vinteraktivitetsdag på torsdag, hvilket er helt hull i hodet spør du meg, men jeg burde vel bare se på det som et deilig avbrekk fra stress og bekymringer. I skrivende stund prøver jeg å sette sammen en Power Point, for informasjonskampanjen skal også framføres til resten av klassen. Yey? Må jo ta denne oppgaven på alvor, da dette er en av de større og mest tellende oppgavene dette semesteret. Så her står karakteren min litt på spill, men jeg har en god magefølelse på at dette vil gå på skinner og orker ikke tenke særlig mer på det. 




#DenFølelsen

Du vet den følelsen du får når du sender meldinger til vennene dine, men så tar det 100 år før de svarer? Akkurat den følelsen har jeg nå. Det er vel bare meg som tror vennene mine er langt mer tilgjengelige enn de faktisk er. Mest fordi de i store mengder gir meg inntrykk av at de er klistret til telefonene sine tjuefire timer i døgnet året rundt - noe jeg ikke er. Men etter jeg fikk meg iPhone har jeg ubevisst vært mer klistret til telefonen min jeg også. Prøver å unngå det, men det er visst ikke så lett som man skal ha det til. Så må jeg si det er litt ekstra stas med ny telefon. Man blir litt betatt av den de føste dagene, kanskje for alltid. Hva vet jeg? I skrivende stund er jeg i ferd med å legge fram pysj og håndkle på sengen, slik at jeg kan ta meg en deilig dusj etter jeg har skrevet ferdig dette innlegget. Etter en lang og slitsom dag er det ofte deilig med en beroligende og varm dusj. Det synes nå i hvert fall jeg. Så blir det vel å finne seg en film å se på før jeg tar fullstendig kvelden og legger meg. 




A girls night

Da var kvelden her, og det er på tide å pakke sekken klar til atter en stressende uke på skolen. Jeg skal att på til være tre kvarter lenger på skolen i morgen, fordi vi skal se film i engelsken. Så det blir en slitsom start på en tung uke. Heldigvis har jeg gjort unna lekser som skal gjøres, og kan slappe av resten av kvelden. Jeg har i grunn ikke mye å fortelle om dagen i dag, for denne søndagen har for det meste gått til kjedelige hverdagsting. Jeg har tatt bilder til informasjonskampanjen, sett de nyeste episodene av Reign og Grey's Anatomy. Ellers har jeg stort sett holdt meg inne på rommet mitt og prøvd å skjønne hvordan iPhone fungerer. iPhone er tross alt en fremmed telefon for meg, men det ser ut som om jeg har fått litt dreisen på det. Ved siden av dette har jeg brukt litt tid på å shave leggene mine og alt annet som trengte en shave. Jeg har nappet øyenbrynene mine fine igjen og det er vel det, hvis man ser bort ifra hvor irritert jeg har vært på kvisene i ansiktet mitt. Pleier normalt sett ikke å ha så mye kviser i ansiktet, men i dag har jeg hatt det. Føler meg ikke akkurat særlig lekker med ansiktet fullt av kviser. 


Familietid

Siden det ikke ble en ordentlig feiring av bursdagen min forige helg, blir det pizza sammen med familien i dag. Det var pappa som insisterte, og selv om jeg gjerne kunne vært for uten, synes jeg det er ganske koselig å samle familien i blant. Selv hvor mye de ellers går meg på nervene. Får jeg tid, tenker jeg å løpe innom nærmeste Telenor butikk og kjøpe meg ny telefon. Den jeg har nå begynner å bli litt treig i topplokket sitt, og vil for det meste ikke høre på meg lenger. Det er kjipern, men sånn er det å leve i dagens teknologiske verden. Ellers er jeg nødt til å jobbe en del med skolearbeid i helgen, for å klare og gjøre informasjonskampanjen ferdig innen slutten av dagen på tirsdag. Jobber jeg effektivt går det nok bra, så jeg orker ikke bruke unødvendig energi på å klage over dårlig tid. Nå tenker jeg vel egentlig å komme meg bort til Manglerud Senter, som tidsfordriv mens jeg venter på at pappa, Sigrid og Øyvår kommer til Oslo. 


Vinner av Giveaway: Nivea Q10Plus

Da var tiden inne for å trekke vinner av bloggens første Giveaway. Det man kunne vinne var produkter fra Niveas Q10Plus Anti-Wrinkle serie, bestående av: Moisturizing Night Cream, Moisturizing Day Cream, Serium Pearls og Eye Cream. På grunn av at jeg kjenner to av de tre påmelte, valgte jeg å gjøre trekkningen rettferdig ved å la random.org trekke vinner for meg. Tallet random.org pekte ut var 2. Det er med andre ord den andre påmeldte som vinner produktene. Den andre påmeldte var Melissa Martinsen, personen mange av mine lesere kjenner som Mizza og min bestevenn. Gratulerer til deg! Selv hvor urettferdig dette må høres ut for noen, har jeg valgt å gå god for det tallet random.org oppga. 

Følgende produkter kommer i posten til deg:





Ufrivillig satt i tankeboksen

Victoria Delef Clutch sølv: HER / Birkenstock ARIZONA Sandaler beige: HER / OXXO Øredobber hvit: HER / OXXO Øredobber silberfarben: HER / Softech CORA Klokke sort: HER / OXXO Øredobber stainless steel: HER / Genser Villa: HER → Bare fordi jeg ikke hadde noe annet å legge ut. 

Enkelte dager har jeg veldig problemer med å finne noe å blogge om. Særlig på dager jeg kommer sliten hjem fra skolen. Denne onsdagen har absolutt vært blant de dagene. Siden jeg kom hjem har jeg for det meste ligget i sengen og stirret med et dødt blikk i taket. Gud vet hvorfor, men jeg må vel bare ha kjededet meg utrolig mye i dag. Eller så ble jeg ufrivillig satt i tankeboksen av min egen psyke etter Sweety ringte. Egentlig ingenting å gjøre store greier ut av, jeg har bare ikke hørt fra han siden han gjorde det slutt og jeg antar det satte igang noen følelser. Vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på akkurat disse følelsene, men de er blanede. Ellers vil jeg si dagen har gått greit. Både på skolen og hjemme. Har rent over ingenting å klage på, og det må vel være en positiv ting? 


The Tooth Saver

Helt fra jeg var liten har jeg hatt en veldig sær hobby. Jeg har nemlig tatt vare på melketennene mine i en liten grønn skattekiste, som jeg fikk i trøstepremie hos tannlegen for mange år siden. Selv hvor dumt og merkelig det enn høres ut, er det et ganske smart trekk for de som tror på Tannfeen. Ikke at jeg gjør det fremdeles, men å spare på melketennene mine var min måte å tjene penger på. Trodde jeg.. Hver gang jeg mistet en tann, la jeg den i et glass vann som jeg satte på nattbordet mitt. Da jeg våknet dagen etter var tannen på mystisk vis blitt til en 20-kroning. Derfor tenkte jeg at hvis jeg sparte på alle melketennene mine og la dem i vannglasset samtidig, ville jeg få 20 Kroner per tann. Ren innvistering rett og slett. I dag er det ikke veldig mye jeg får gjort med mine hullete gamle melketenner, men jeg synes nå likevel det er morsomt å ta vare på. Enkelte ganger må jeg le. Jeg klarer bare ikke å forestille meg selv med de små tennene, selv om jeg vet godt at det var disse tennene jeg en gang hadde i munnen min. Nå skjønner jeg godt hvorfor folk mente jeg hadde så små tenner. Haha! Kanskje jeg skal ta vare på den lille grønne skattekisten min til jeg har mistet mine siste melketenner? Har fremdeles to igjen. 

OBS! - Vinner av Giveaway trekkes i morgen i stedet. Hvis du ennå ikke har meldt deg på kan du gjøre det ved å klikke på denne linken: Giveaway: Nivea Q10Plus preodukter.





Livet med tannlegeskrekk

Tannlegeskrekk er noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske. Helt siden barneskolen, og kanskje før det også. Jeg er så redd for å gå til tannlegen at jeg fremdeles må ha mamma der til å holde i hånden min. Hvilket er ekstremt flaut med tanke på at jeg er 18 år, og regnes for å være et voksent menneske. Jeg bare takler ikke å være hos tannlegen, men det var ikke alltid sånn. Jeg har noen små minner fra ett tannlegebesøk rundt 3-4 års alderen, og det tannlegebesøket har jeg bare positive opplevelser til. Jeg husker for eksempel at tannlegen viste meg ett eller annet tannlegeutstyr som kunne sprute vann, og at hver gang jeg kjente det gjorde vondt fikk jeg lov å sprute på mamma og pappa. Så fikk jeg alltid en liten trøstepremie til slutt. For å være ærlig vet jeg ikke hvordan tannlegeskrekken min oppstod, men etter jeg startet på skolen ble alt mye mer skummelt av en eller annen grunn. 

I 2004 hadde jeg en ekstremt betent jeksel, en jeksel jeg absolutt ikke ønsket å trekke ut. Derfor fikk jeg noen runde små rosa piller som virket som smertestillende. Når betennelsen var på sitt verste måtte jeg jo selvfølgelig tilbake i tannlegestolen, og på grunn av min tannlegeskrekk endte jeg opp med å gråte og hyperventilere på stedet. Dette skjedde både hos den ene og den andre tannlegen. Jeg vet ikke hva som skjedde i mellomtiden, men min tannlegeskrekk gikk så langt at jeg ble sendt til Skien for å legges i Narkose. Denne dagen husker jeg ekstremt godt, for dette husker jeg både som en skummel og spennende dag. Jeg husker til og med at vi hadde lutefisk til middag dagen før. Etter nesten to tre timer i bil til Skien var vi endelig framme. Vi kom fram til venterommet, og der hadde de Play Station 2. Så jeg satt og spilte Snurre Sprett fram til en dame kom bort og stilte meg verdens rareste spørsmål. Hvilket lød omtrent sånn: "Vil du drikke medisinen, eller få den sprøytet inn i rumpen?" - Eh? Okey.. Jeg var og er fremdeles livredd sprøyter, så sprøyte i rumpen ble det ikke.  



Da jeg fikk medisinen, fikk jeg det i væskeform i en liten kopp. Midisinen var rød og smakte som rødvin lukter. Så blir det litt svart for meg, men på ett eller annet tidspunkt befinner jeg meg på et lite rom sammen med mamma, pappa og en lege. Jeg satt i en sykeseng, husker jeg fikk tre merkelige plasterlapper klistret på brystet. Plasterlapper som så ut som knapper. Så blir det svart for meg igjen, også husker jeg at jeg våknet med en maske rundt fjeset, som jeg konstant prøvde å dytte inn i trynet og at mamma satt ved siden av meg. Husker også at jeg spurte når jeg var ferdig og at jeg fikk et diplom med bilde av Ernie på, for å være så flink. Kan ikke si jeg husker særlig mer av den dagen, annet enn en veldig sutrete biltur hjem igjen. Kunne jo ikke spise på minst så så mange timer etterpå, og jeg hadde ikke fått lov å spise før jeg kom, så jeg var veldig sulten. 

Jeg må si dette har vært en av mine bedre minner rettet mot et "tannlegebesøk". Jeg slapp i hvert fall å kjenne på den psykiske hindringen, se det fæle tannlegeutstyret i kjeften min og høre lyden av det stygge borret. Au! Får vondt i tennene bare av å tenke på det. Uansett, jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde tannlegeskrekk, eller noen sinne fikk det. Det har bare skapt problemer for meg. Både med tenner og min psykiske tilstand. Pluss at tannlegeskrekken har gitt meg enda en unnskyldning for ikke å dra til tannlegen når jeg egentlig burde og må. Konklusjonen blir vel at livet med tannlegeskrekk ikke er i nærheten av å være morsomt. 


Oh Mama

God morgen alle herlige mennesker! 

I dag er skoledagen litt utenom det vanlige. Vi har nemlig DJ-gruppen Oh Mama på besøk. De har fått i oppgave å kurse oss i DJ-ing i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Veldig moro, men også veldig kjipt. Skulle heller jobbet med informasjonskampanjen vi har i oppgave å gjøre ferdig innen tirsdag neste uke. Selv om det er en god stund til neste tirsdag, går tiden satans fort og til slutt sitter vi igjen med skikkelig dårlig tid. Men må man delta på sånne grier, så må man bare delta. Det er tydelig at man ikke skal få alt som man vil. Likevel kan jeg velge å se det positive ved det. Jeg får i hvert fall lært mye nytt om lyd og lydutstyr, hvilket er en fordel når det kommer til prosjekt til fordypning. Kanskje jeg til og med får svar på ting jeg ikke visste fra før, eller ting som er en fordel å vite når eksamen kommer. Kanskje jeg endelig får svar på hva som er forskjell på mp3- og wav-lydfiler.

Akkurat nå føler jeg at vi som har lyd som prosjekt til fordypning, er de som får minst utbytte for dagens lille prosjekt. Vi har allerede lært alt det basice, og derfor føler jeg at dagens DJ-kurs er mer som en repetisjonstime. Men det er moro, så jeg har ikke alt for mye jeg skal klage på. Dessuten antar jeg det er litt deilig med et lite avbrekk fra den normale skolehverdagen, men som sagt er det også veldig kjipt siden eksamen ikke er så utrolig langt unna. Når det er sagt, tror jeg at jeg skal finne noe morsomt å se på YouTube. For lunchen skal nytes så lenge den varer.




Alene igjen

Atter en ny skoleuke er i full gang og jeg kjenner jeg begynner å kjede meg allerede. Jeg savner Melissa, og jeg savner latterkulene våre. Det er nei men ikke lett å gå fra og være skikkelig sosial til A-sosial over natten. Merket det i sommer også, da det ble slutt mellom meg og Sweety. Jeg var glad og lyste opp som en sol da jeg var med han, og da det ble slutt ble jeg sur og gretten. Derfor skulle jeg virkelig ønske Melissa bodde to minutter unna, som hun gjorde da jeg bodde på Rjukan. Jeg savner virkelig å kunne gå til bestevennen min hver dag, for man blir alltid så mye mer glad som person når man bruker tid sammen med personer man er ordentlig glad i. Heldigvis er det ikke så veldig lenge til jeg ser Melissa igjen. Hun skal nemlig være hos meg i vinterferien! Noe jeg gleder meg enormt til, for nå har hun ikke vært hos meg siden sommerferien i åttende eller niende klasse. Det er fire fem år siden det. Noe som er veldig rart for meg ettersom vi nesten bodde oppå hverandre på barneskolen. Den gangen var vi så mye med hverandre at foreldrene våre ble litt sprø, tror jeg. 

En søt liten kollasj Melissa laget til meg i går.

 


Home Sweet Home

Da var jeg tilbake i Oslo igjen, etter en strålende helg i Stokke hos Melissa. Merker jeg begynner å savne henne allerede. Det skal visst ikke bare være lett å bo flere mil unna bestevennen sin, men sånn kan livet være i blant. Akkurat nå skal jeg hoppe meg inn i dusjen, slik at jeg ikke trenger å tenke på det i morgen tidlig. Så må jeg faktisk pakke gymtøy til i morgen og gjøre skolesekken klar. Orker ikke bruke tid på det i morgen tidlig, for da har jeg liksom nok med å komme meg opp av sengen, stelle meg, spise frokost og komme meg av gårde til skolen. Hvis jeg har flaks, klarer jeg å være såppas effektiv at jeg rekker å se dagens episode av Kampen om Tungtvannet. Man får litt dilla på tv-serien som er filmet på hjemstedet sitt. Home sweet home you know. 

NB! - Så vil jeg også minne om giveawayen jeg har på bloggen. Vinner trekkes onsdag 28.januar. Så om du ennå ikke har meldt deg på, må du gjøre det ganske snart, for vinner trekkes om tre dager. Giveaway: NIVEA Q10Plus produkter - den perfekte morsdagsgave! 





De er så konservative

Timene etter lunch har på mange måter vært kjedelige, men endte i flere latterkuler. Melissa har så mange rare venner her i Stokke, at ikke det går an å ikke le, men jeg antar det finnes sånne rare folk overalt. Jeg merker stor foskjell på folk her, folk på Rjukan og folk i Oslo. Her er folk veldig konservative. Spiller kort, Twister og alt annet jeg sluttet med på barneskolen. Kanskje det bare er meg som bestandig har vært veslevoksen. Vokser så fort fra ting, og søker mer "modne" interesser. Men jeg husker jo den gang Ludo var det beste i verden. Kunne jo ikke leve uten det spillet en stund jeg, men det er mange mange år siden. Tror ikke jeg har spilt Ludo siden 4.klasse på barneskolen eller noe sånt noe. Godt jeg har morsommere interesset nå til dags. Nå er det ikke veldig mange timer til jeg skal dra fra Stokke. Skal ta toget som går 17:47, så jeg har vel ikke en time på meg en gang. Men alt er ferdig pakket, så jeg har vel egentlig ikke noe jeg behøver å stresse over. 

Elsker Moah, hun er så.. Ubeskrivelig :)


Nå kan jeg gjøre hva faen jeg vil

Tiden er merkelig. Den går alt for fort, men fremdeles så sakte. Det som i går var nå, er nå i går. Det som var nå i stad, er i stad nå. Det som er akkurat nå, vil om kort tid bli i stad. En merkelig måte å fortelle at tiden flyr fortere enn vind på. I dag har vært en fin dag å våkne opp til. Det er bursdagen min, og ikke hvilken som helst bursdag, men 18-årsdagen min. Livet som barn er over, og voksenlivet står for dør. Helt ærlig kan jeg ikke si jeg kjenner meg særlig annerledes enn jeg gjorde i går, men dette er vel kanskje ikke noe man legger merke over natta heller?

Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har nettopp våknet, Melissa også for så vindt. I prinsippet kan jeg gjøre hva faen jeg vil. Jeg er tross alt voksen nå, og et voksent menneske kan gjøre alt i hele verden, så lenge det er innenfor lovens grenser. Likevel tror jeg nok jeg kommer til å ta meg en dusj ganske snart. Stinker svette etter nok en varm natt på rommet til Melissa, og svette er ikke akkurat den fineste parfymen man kan gå med. Hva resten av dagen byr på er jeg nei men ikke sikker på, men morsom skal den bli. Jeg har allerede fått en del gratulasjonsmeldinger på Facebook, og jeg vet liksom ikke hva annet enn "tusen takk" jeg skal svare på de. Så nå er det en hel haug med "tusen takk" svar på statusen min. Jeg fikk til og med en melding fra skolen min hvor det sto følgende: 

"Hei Ragnfrid! Gratulerer med 18-årsdagen! Vennlig hilsen alle oss på Fyrstikkalleen Skole" 

Snakk om ordentlig service altså. Det er ikke mange skoler jeg vet om som driver med sånt. Som sender ut gratulasjonsmeldinger. Men det er koselig da, så jeg kan ikke klage. Selv om jeg egentlig ikke pleier å like og lage så mye oppstyr rundt bursdagen min. Men nå får jeg vel komme meg ut av loppekassa, så jeg får gjort noe annet enn å ligge og dra meg på sengen helt til jeg skal ta toget hjem igjen. Vil jo tross alt bruke den tiden som er igjen sammen med bestevennen min.




Til Tønsberg og tilbake igjen

Etter en koselig stund i skolens spisestue, tok jeg og Melissa oss en liten tur ned til Tønsberg. Melissa trengte nemlig å kjøpe seg en ny shampo og balsam, og littegranne til. Så det endte opp med at vi ble værende på Farmansredet kjøpesenter til vi dro tilbake til Stokke. Selvfølgelig er det ikke noe morsomt med stress, så vi tok oss like gjerne en brus på Opus Café. Der ble vi vel egentlig sittende og prate fram til bussen kom, og nå er vi tilbake på rommet til Melissa nok en gang. De siste timene fram til kveldskos skal vi finne en film å se på. Kanskje fortsette på den vi så vidt startet på i går kveld. Så har vi fått høre at det har blitt forandret mat på menyen i kveld. Det blir visst ikke taco likevel, men Natchos er minst like godt for en sulten mage. 




Photoshoot i hagen

Siden sist jeg oppdaterte bloggen har jeg endelig fått meg litt mat i magen. Dagens frokost for min del ble stekte poteter og en skål julegrøt. Skal si det var mettenes. Etter det tok jeg og Melissa oss en tur ut i det fine været, og tok noen bilder. Ganske fine bilder faktsik. Var litt vanskelig å holde øynene åpne på grunn av det sterke sollyset. Nå er vi tilbake på rommet til Melissa, og har egentlig ikke peilig på hva vi skal gjøre resten av dagen. Det blir nok helt sikkert litt kosekveld i dag også, da vi får taco og nok en film. Vet faktisk ikke hva slags film det blir enda, men jeg får håpe den er like morsom som den vi så i går. 













En varm velkomst klem

Hei og god morgen kjære lesere!

Togturen til Stokke gikk som alle andre togturer. Kjedet meg utrolig mye og satt ved siden av to fjortisjenter som snakket om en nynorsklekse. Da klokken var omtrent ti over sju kom jeg fram til Stokke, hvor Melissa tok i mot meg med en stor bamseklem. Det aller første vi gjorde var å finne veien til Meny, for Melissa hadde fått i oppgave å hente en pakke for Sandrine, som er Melissas nabo på internatet. Da jobben var unnagjort var det på tide å komme seg bort til skolen, hvor det ble kveldskos med både vafler og film. Så traff jeg en haug med skikkelig koselige Stokke-folk. Filmen vi så var The secret Life of Walter Mitty, en drama komedie verdt å anbefale. Forresten holdt jeg på å krepere av latterkrampe da en av Melissas bekjente introduserte seg selv som Ketchup. Trodde virkelig ikke det var et menneskenavn også. Haha! Da filmen var over, var klokken såpppas mye at vi gikk bort til Melissas lille soverom. Etter det skjedde det egentlig ikke så veldig mye mer. Vi stelte oss, og begynte så vidt på en film på Netflix, men på et tidspunkt ble vi trøtte og gadd ikke se den lenger. 

Nå er klokken litt over elleve om morgenen. Vi er begge ganske trøtte i trynet. Mye fordi vi nettopp sto opp, men også fordi det har vært jævlig varmt på rommet til Melissa i natt. Jo varmere det er, jo mer trøtt i huet blir jeg. Men det er meg. Nå skal vi våkne litt, ta oss en dusj og vente på at "middagen" skal bli ferdig. Vi orket ikke stå opp klokken ni, da det vanligvis pleier å være frokost her. Helg er helg, uansett hvordan man ser på det. 




Fellesdusjen



Som regel begynner man å dusje etter gymtimen på skolen når man går i 3.klasse på barneskolen. Noe som for meg ble et mareritt uten like. Før puberteten var jeg veldig sjenert av meg. Likte absolutt ikke å vise kroppen min til andre i det hele tatt. Derfor dusjet jeg gjerne etter alle de andre jentene. Min sjenanse holdt på i så lang tid at jeg til slutt måtte manne meg opp, og spørre gymlæreren min om å få lov til å gå ned i garderoben før de andre. Noe jeg til slutt klarte å krangle meg til. Etter en stund antar jeg de andre jentene stilte spørsmålstegn til forskjellsbehandlingen - Hvorfor går hun ned i garderoben før alle andre? Uten noen advarsel på forhånd listet alle de andre jentene seg ned i garderoben og gikk mot dusjene og stirret på min nakne kropp helt til jeg begynte å gråte. Fra den dagen av dusjet ikke jeg etter gymtimene lenger. Ikke før jeg startet på videregående. Jeg hadde bare ikke selvtillitten til det før da. Jeg kjenner fremdeles et ubehag ved å dusje i fellesdusjen på skolen, men ikke i så stor grad som den gang. Det er forferdelig å tenke tilbake på, for det virker som om de jentene som "traumatiserte" meg på den måten, ikke husker hendelsen i det hele tatt. Jeg som i tillegg har opplevd å bli mobbet, vil påstå at dette er det verste som har skjedd meg. Mobbingen klarte jeg å takle på sett og vis, men hendelsen i fellesdusjen har satt seg fast som superlim i hodet mitt. Om jeg bare hadde hatt baller nok til å sladre på de, men det kunne jeg ikke, for da ville jeg bare blitt sett på som en sladrehank resten av mitt liv på barneskolen. Men å bli kalt sladrehank resten av tiden på barneskolen, var et verre tilbud enn å takle mobbingen på min egen måte. For alle som har vært barn vet hvor forferdelig det er å bli kalt sladrehank


Snart klar til avreise

Helt siden jeg skrev innlegget om kroppspress forige fredag, har motivasjonen vært bedre enn på lenge. Jeg har mye jeg ønsker å skrive, men det er ikke bestandig jeg vet helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Tidligere har jeg som regel brukt flere timer på å finne noe å blogge om, men det viser seg at å planlegge innleggene mine har fungert bedre. Hvilket jeg har planer om å fortsette med. Som jeg har fortalt dere har jeg bursdag i helgen. I den anledning reiser jeg nedover til Stokke for å besøke Melissa, og for å ikke stresse med hjemreise har jeg planer om å dra i morgen kveld, og ikke på lørdag. Akkurat sånn at jeg får tid til å dra hjem med sekken og spise litt før jeg drar. Før jeg kan tenke på å pakke kofferten, må ukens lekser gjøres. Jeg orker ikke komme hjem på søndag til en haug med lekser jeg har utsatt til siste liten, for på søndag vil jeg gjerne nyte 18-årsdagen så mye jeg klarer. Fordi jeg skal til Melissa i helgen, kan jeg dessverre ikke love at det blir noen oppdateringer før jeg har kommet hjem igjen. Jeg tar med meg kameraett mitt, så jeg håper jeg husker på å ta bilder. Ville være kjedelig å komme hjem uten å ha noenting å dele med dere. 





Giveaway: NIVEA Q10Plus

// Reklame

Du har kanskje begynt å merke på både hud og lepper at vinteren er her. Kanskje føles huden allerede tørrere, og mer sprukken og strammere enn den har gjort gjennom sommeren og høsten. Du er i så fall ikke alene. I dag fikk jeg en pakke i posten med mange herlig produkter fra NIVEA. Noen produkter til meg selv, og noen produkter jeg har fått lov til å gi bort til en heldig leser. Dette er perfekt som morsdagsgave, da produktene er spesielt egnet for voksen hud. Dessuten er det bare atten dager igjen til morsdagen, og da er det vel kanskje på tide å lete etter en søt liten gave til mor. Det dere kan vinne er produkter fra NIVEAs Q10Plus Anti-Wrinkle serie, bestående av: Moisturizing Day Cream, Moisturizing Night Cream, Serum Pearls og Eye Cream. 







Den heldige vinneren vil bli trukket onsdag 28.januar.
Det eneste du trenger å gjøre for å delta er:

  • Like facebooksiden min HER
  • Legge igjen E-post adressen din i kommentarfeltet
  • Skrive en liten kommentar om hvorfor du ønsker å vinne

 

// Del gjerne innlegget


Ti gode grunner til å være singel

Det er ikke alltid lett å være alene og singel. Man hører gjerne om venners "perfekte" forhold, ser søte par holde hverange i hendene og kysse på gaten og romantiske komedier ruller konstant på TV. Det er lett å tro at "singel" er synonymt med ensom, men sånn trenger det ikke å være. Alt handler om din egen innstilling til situasjonen du befinner deg i. Kanskje det er litt klisjé, men det er utvilsom sant: Du må elske deg selv først - så kommer resten når du minst venter det!

1. Du får masse tid med jentene. Når man er i et forhold blir det ofte slik at man må dele tiden sin i to; vennetid og kjærestetid. Men når du er singel, har du all verdens tid til å pleie vennskapene dine - og venner er tross alt noe av det viktigste vi har i livet. Finn på gøyale tema-fester, dra på kafé, ha en spillkveld; mulighetene er uendelige. 

2. Du slipper sjalusi-følelsen. Det er lite som er verre enn den ulmende følelsen man får i magen når man blir sjalu og er redd for at en annen jente skal "stjele" typen din. Men du er singel - problem løst.

3. Du kan flørte med hvem du vil. Tenk på det; hun venninnen din som er i et forhold hun kan ikke (burde ikke i hvert fall) blafre litt ekstra med øyevippene når den nye, superkjekke klassekameraten deres kommer inn i rommet. Men det kan søren meg du!

4. Du har alenetid. Dette høres kanskje ut som en negativ ting for noen, jeg elsker alene tid. Det kan du gjøre óg. Du trenger bare neglelakk, en deilig ansiktsmaske og favorittfilmen din. Nyt!

5. Du trenger ikke late som. Det er vanlig folkeskikk å late som man bryr seg om det kjæresten bryr seg om, ikke sant? Man drar på kamper, ser actionfilmer og kaster inn et engasjert "helt enig!" når det snakkes om fotball. Vel, det trenger ikke du! Som singel trenger man ikke skjule at man egentlig synes alle Expendables-filmene er dørgende kjedelig. 



6. Du trenger ikke ta hensyn til et annet menneske hele tiden. Du har kun deg selv å tenke på. Du kan velge ut akkurat den tv-serien du vil se på, dra på hvilken som helst fest du vil og alltid spise det du har lyst på til middag.

7. Du får tid til å finne ut hvem du er. Det høres kanskje rart ut, men når man er i et forhold kan man ofte bli litt i overkant oppslukt i den andre personen - man kan rett og slett glemme seg selv. Derfor er det viktig å bruke singellivet på å finne ut hvem du er, hva du liker og hva du vil. Det er lite som er kulere enn en selvsikker jente!

8. Du trenger ikke se deg to ganger i speilet. Går man for eksempel på samme skole som kjæresten, blir det ofte en vane å sminke og pynte seg litt ekstra. Som singel slipper du å stå opp en time før du må, legge på det ekstra laget med mascara og endevende skapet for å finne et par sko som matcher antrekket - bare for å imponere han. Score!

9. Du kan ha guttevenner uten at det skaper problemer. Det er ingen hemmelighet at det ofte kan bli mindre tid med guttevennene dine når du har kjæreste - mest sannsynelig fordi typen din er sjalu på forholdet du har til dem. Når du er singel kan du henge så mye med gutta som du bare vil!

10. Ingen forvirring. Vi har alle vært der; du sender en melding til kjæresten og får et kjipt emoji-fritt svar et døgn senere. Hva betyr det? Vil han slå opp? Er han lei? Denne typen forvirring oppstår gjerne på grunn av misforståelser og ender som regel i krangel. Som singel derimot, er det ingen andre enn deg selv du trenger å ta diskusjoner med. Og du vinner jammen hver gang!


 Kilde: toppgirl.no


Ingen er født rasister

Nelson Mandela sa en gang: "No one is born hating another person because of the color of his skin, background or religion. People learn to hate, and if they can learn to hate, they can be taught to love. For love comes more naturally to the human heart than it's opposite". Dette er jeg fullstendig enig i, for hat kan vel ikke være medfødt?

I dagens samfunn opplever jeg ofte mer negativitet overfor mørkhudede mennesker blant den eldre generasjon, enn blant oss unge. Ikke det at jeg drar alle under samme kam, men jeg opplever likevel at det er de eldre som har en mer negativ holdning overfor mørkhudede mennesker. Pappa kan fremdeles finne på å referere til mine mørkhudede venner som "svarte", i steder for å bruke navnene deres. Farmor ville brukt "neger", men hun er generasjonen over pappa igjen. Jeg synes likevel det er respektløst å referere til mine venner som svarte, for dette er noe jeg ikke gjør selv. Aldri har jeg definert mine venner ut ifra hudfargen deres, eller noen andre. Dette kommer mye av at jeg har vokst opp med mennesker fra forskjellige kanter av verden rundt meg, og har lært å akseptere en hver person for den de er. Ja, jeg kan mislike enkelte personer, men det betyr likevel ikke at jeg drar alle under samme kam. 

Ingen er født rasister. Å bli rasist er noe du lærer helt fint på egenhånd. Helt ubevisst. Vi plukker opp noen stygge ord her og der, og blir skutt i huet av nedlatende meninger om det aller meste. Blir påvirket av venner og familie. Blir hjernevasket, eller så vil vi bare være slemme. Uansett hvordan vi lar oss påvirke, kommer vi ingen vei med hate noen. Hat løser igjenting. Det har alle lært. Vi bruker bare masse, masse, masse energi på det. Kan like gjerne ta oss en time på Elexia i stedet. Få ut litt aggresjon og sinne der. Slå til en boksesekk. Verden bruker alt for mye energi på å hat fra før av. 




Har aldri dette irritert dere?

Etter jeg fikk meg facebook, har jeg konstant fått negative kommentarer på statusen min. Innerst inne har jeg veldig lyst til å blokkere personene det gjelder, men blokkerer jeg de, føler jeg på mange måter at jeg har tapt. På bloggen er det mye enklere å håndtere negative kommentaer, du trykker bare på slett-knappen, og that's it. Denne knappen burde seriøst facebook skaffe seg også, for da kan man i det minste velge selv om man vil ha negativiteten der eller ikke. Sånn som det er nå blir jeg bare provosert av å logge inn på min egen facebook-profil. Det burde absoutt ikke være sånn, men sånn har det altså blitt. Når det er sagt vil jeg egentlig bare informere om at jeg kommer til å ha en giveaway på bloggen snart. Alt i forbindelse med den kommende morsdagen. Dere som kunne vært interessert i å delta, råder jeg egentlig bare til å følge med på bloggen framover. Nå som motivasjonen er på topp igjen, og jeg ikke sliter med skrivesperre lenger, har jeg mye planer for hva som skal skje på bloggen framover. Det er bare å glede seg.





Sick and tired of being tired

Akkurat nå sitter jeg midt i medietimen. Vi skal egentlig jobbe med arbeidsoppgaver knyttet til det nye kapittelet vi startet på i dag, men jeg er ferdig og har derfor ikke så veldig mye annet å gjøre før vi får nye beskjeder. Jeg er veldig trøtt i dag. Kom på skolen som en zombie, og er ikke våken i det hele tatt. Øyelokkene mine er skikkelig tunge, og vil ikke holde seg åpne. Tror jeg trenger et par fyrstikker jeg altså, hvis ikke ender jeg opp med å gå på autopilot i hele dag. Jeg er veldig sikker på at dette blir nok en lang og slitsom dag. Heldigvis skal jeg ikke bli værende på skolen etter skoletid, som jeg gjorde i går og derfor kommer jeg hjem til mer normale tider. Kjenner jeg allerede gleder meg til å komme hjem. Det er så ræva å føle seg trøtt og sliten når man ikke har noen grunn til det. Jeg hadde en god natts søvn, og la meg relativt tidlig etter jeg kom hjem i går så jeg ser liksom ikke helt hvorfor jeg skal være så sliten heller. Men nok om min trøtte dag på skolen, hva gjør dere i dag?





Fuck de jævla karakterene



Mitt første møte med karakterer var skummelt. Det var nytt, og veldig annerledes fra vurderingene vi fikk på barneskolen. Mine første karakterer var dårlige, og er blant de verste jeg har fått. Så dårlige at jeg begynte å føle meg dum og ubrukelig. Jeg var vant til å være blant de sterkeste elevene i klassen min på barneskolen, og tok derfor de dårlige karakterene med et tungt hjerte. Jeg kunne komme hjem og gråte, fordi jeg var så skuffet over meg selv. Jeg ønsket å føle meg like smart som alle mente jeg var, men jeg ble aldri fornøyd. Det var rundt disse tider jeg startet å kjenne på det enorme karakterpresset. Jeg ble mer og mer opphengt i karakterene og snittet mitt, enn hva jeg egentlig lærte i timene. Jeg satte meg et mål for snittkarakter, og nådde jeg ikke det innen skoleåret var omme, kom jeg hjem sint og forbannet på meg selv. Så kom 10.klasse, noe som bidro til mer karakterpress, fordi videregående lå rett rundt hjørnet og vitnemålet vårt sto på spill. 

Fremdeles kjenner jeg på karakterpresset. Kanskje ikke like mye som jeg gjorde på ungdomsskolen, men likevel nok til å føle at jeg må kjempe for plassen min til neste år også. Jeg har ingen anelse om hvor mange søkere som har valgt skolen min som sitt førstevalg, og det skremmer meg. Jeg vil jo veldig gjerne fullføre videregående på en og samme skole, og derfor har jeg alltid hatt hjertet i halsen hver gang førsteinntaket har vært klart. Så mener jeg det er dumt at systemet har forandret seg. Før kunne du søke skoleplass til førsteåret, og så var du sikret plass de to neste årene også. Nå må du søke skoleplass hvert eneste år. Noe jeg mener er ordentlig dumt, for dette gjør meg enda mer fokusert på karakterene og karaktersnittet. Noe jeg egentlig vil. Jeg vil fokusere mer på å lære og forstå, enn bare karakterene og karaktersnittet mitt. Til nå har det gjerne blitt sånn at jeg pugger til prøver, og glemmer alt etterpå. Burde det være sånn?

Ettersom jeg har kjent på mye ubehag i forbindelse med karakterpress, kjenner jeg meg sint når jeg får høre at Norge vurderer å gi 7.klassinger karakterer. Unnskyld meg, men hva godt skal det gjøre? Jeg føler ikke at karakterer har gitt meg noe bra i livet. Det eneste jeg føler karakterer gjør er å definere hvem du er som person. Har du høye karakterer anser man deg for å være smart og skoleflink, og hvis du har dårlige karakterer anser man deg for å være mindre smart og/eller dum. Nå som jeg har fått karakterer i snart fem år, blir det kanskje veldig rart om man plutselig bare fjerner dem, men jeg står likevel fast på at karakterer er den dummeste vurderingsmåten å bruke. Tenk så deilig det ville være å ikke ha karakterer. Så befriende og helt uten karakterpress.


Endelig hjemme igjen

Det er deilig å endelig ha kommet hjem for kvelden. Jeg er så sliten, både i bein og hodet. Nå gleder jeg meg til jeg skal dusje, ta på meg pysj og krype under den varme dynen min. I kveld kommer jeg til å sovne kjempe lett. Til tross for at jeg er innmari sliten, har jeg hatt en kjempe morsom kveld på skolen. Alle jeg har møtt har vært en fryd å snakke med. Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Like mye fra foreldre, som av lærere. Jeg fikk desverre ikke tid til å ta bilder, noe jeg virkelig hadde håpet på, men sånn kan det gå noen ganger. Det er ikke alltid man kan ha lykken på sin side. 

Det som overrasket meg mest, var at to tredjedeler av alle som kom var mer interessert i Studiespesialisering enn Medier og Kommunikasjon. Noe som innerst inne gjorde meg veldig irritert, for hver gang jeg fikk i oppave å guide Studiespesialiserende interesserte, hadde jeg ingenting å snakke med de om. Nettopp fordi Media er mitt fagfelt. Derfor ble jeg litt hyper hver gang jeg fant noen som ønsket å se hva vi hadde av tilbud på Medier og Kommunikasjon. Likevel skal jeg ikke klage, for alt i alt har jeg hatt en kjempe hyggelig og morsom dag på skolen. 




 


Åpen Dag

Dere husker kanskje at jeg så vidt nevnte i forige uke at jeg skulle være elevguide på Åpen Dag. Nå er mandagen her, og siden vi sluttet tidlig i dag, er det på tide å gjøre seg klar til kveldens event. Oppmøte tid for oss som skal være elevguider er klokken 14:45, så det er ikke så veldig lenge til ting begynner å skje. Jeg kjenner jeg har litt blanede følelser til dette, men jeg tror likevel at det kommer til å bli en morsom kveld. Jeg regner med at jeg kommer til å ha en del å gjøre i kveld, så jeg vet ikke om jeg får tid til å oppdatere bloggen før jeg har kommet hjem. Jeg har også med meg kameraet mitt, så jeg har planer om å gjøre mitt beste med å ta bilder. Men nå må jeg nesten stikke, så hade!





Ja, jeg har hatt sex!

Hver gang jeg holder spørsmålsrunder på bloggen, får jeg alltid spørsmål om sex. Har du hatt sex, når hadde du sex sist, er du jomfru? Noe som får meg til å tenke at alle er sykt opptatt av å få vite om du har hatt sex, eller ikke. Si meg, er sex det eneste som står i hodet på folk? Det virker på veldig mange måter sånn ut. Der jeg kommer fra for eksempel, er sex et mye omdiskutert tema. Man begynner gjerne å snakke om det allerede på mellomtrinnet på barneskolen, og når man kommer over på ungdomsskolen har de aller fleste gjerne "gjort det". Jeg vil ikke nevne navn eller noe, men i sommer fortalte Melissa meg om en jente vi pleide å gå i klasse med på barneskolen. Hun hadde hatt sex med kjæresten sin og etterpå trodd at hun var gravid. I følge rykter skal hun ha skrytt om at hun hadde sex og at hun var gravid, til alle, noe hun ikke var. Dette er bare ett av flere eksempler som viser hvor opptatt vi er av sex. 

Jeg har selv hatt sex, ikke det at jeg skal gå dypere i detaljer på det nå. Selv synes jeg det er skikkelig oppskrytt, for sex i det virkelige liv er ikke i nærheten av hvordan det blir framstilt på film. Ikke i nærheten av så romantisk en gang. Sex er deilig for noen og drit vondt for andre. Lev med det, sånn er det bare. Nå som dere vet at jeg har hatt sex, kan dere vel like gjerne slutte å spørre meg om det også. Mer detaljert enn dette blir det ikke, i hvert fall ikke før jeg føler meg klar for å skrive om sexlivet mitt. Dette er tross alt noe jeg anser som privat, og derfor velger å holde det privat så lenge jeg føler for det. 

Helt ærlig har jeg aldri forstått meg på hvorfor det er så viktig for folk å vite om du har hatt sex eller ikke. Sex er en helt naturlig ting, så hvorfor gjøre store greier ut av det? Liker du å bli spurt om du har hatt sex eller ikke? Faktisk tror jeg du helst vil unngå det spørsmålet. Alle er ikke like. Det er ikke alle som vil snakke om sex, og det er ikke alle som liker å snakke om sex heller. Personlig tror jeg at de som snakker mest om sitt eget sexliv, er de som søker mest oppmerksomhet. Hvorfor ellers skulle gutter gå rundt og skryte av hvor lang pikk de har, eller hvor mange jenter de har ligget med? For meg er det helt uinteressant. Det er som tante en gang sa: det har ikke noe å si hvor lang den er, men hvordan den brukes. Dessuten ville det ikke vært av interesse å ha sex med en person som har ligget med mange, for da tenker jeg mest sannsynlig at den personen har pådratt seg masse kjønssykdommer. Noe som ikke står på ønskelisten min. 

// Del gjerne innlegget. 




Skjønner jeg har mye å glede meg til?



Jeg er veldig sikker på at mange gjør seg tanker om voksenlivet allerede som barn. Det er gjerne som barn man ønsker å bli voksen, for da kan man bestemme alt selv. Alle barn sier gjerne det, det gjorde i hvert fall jeg. Husker jeg hele tiden fortalte at jeg gledet meg til å bli 18 år, for da var jeg voksen og kunne bestemme selv. Nå ligger 18 årsdagen min en uke fram i tid, og jeg tenker ikke over det i det hele tatt. Det eneste som står i tankene mine er det vanlige: Hva skal vi ha i lekser denne uken? Hva skal vi gjøre på skolen denne uken? Hvilken dag skal jeg reise til Stokke, på fredag eller på lørdag? 

En i klassen min fortalte meg at når hun blir atten, skal hun kjøpe sin første sjampanje på vinmonopolet. Alkohol er med andre ord veldig sentralt for veldig mange i forbindelse med det å bli 18 år. Noe jeg ikke har tenkt tanken på i det hele tatt, for alkohol har aldri vært viktig for meg. Kanskje fordi jeg har valgt å ikke drikke før jeg faktisk har lov til det, men nå kan jeg strengt tatt ikke bruke det som en unnskyldning lenger. Likevel skal det sies at voksenlivet ikke bare betyr fest og moro. Noe jeg føler mange får det til å høres ut som. Når man blir 18 år blir livet snudd på hodet. Det er i hvert fall sånn familien min fremstiller voksenlivet. Tror de gjør det mest for å skremme meg, men også fordi de har en veldig merkelig måte å vise at de er glad i meg på. 

På ung.no er det skrevet en liste over ting du har lov til når du er 18 år. Hvilket er følgende: Du er myndig og har alle rettigheter. Du har stemmerett ved valg. Du bestemmer selv i personlige og økonomiske saker. Du kan ta førerkort for bil og tung motorsykkel (etappevis erverv) samt lastebil og vogntog under spesielle omstendighter. Dersom du er adoptert har du rett på å få vite hvem dine biologiske foreldre er, hvis det er kjent for myndighetene. Du kan gå på storviltjakt alene, og kjøpe jaktvåpen. Du kan kjøpe sigaretter, vin og øl, men ikke sprit. Du må betale fisketrygdavgift når du skal fiske.

Ved siden av alt dette må du betale dine egne regninger og du må betale skatt. Du er rett og slett på egenhånd om det aller meste. Foreldrene dine har ikke lenger det rettmessige ansvaret for deg, noe som betyr at du har alt ansvaret for deg selv og det som angår deg. Skjønner jeg har mye å glede meg til. Nope. Tror jeg skal nyte mine siste seks dager som 17 åring til det ytteste. Mer kan jeg ikke gjøre, for søndag den 25.januar er jeg 18 år uansett om jeg har lyst eller ikke. 


Forelskelse er noe dritt

I bøker og på film blir kjærligheten framstilt som noe evigvarende og vakkert. Noe alle kan finne i livet, og noe alle kan få. Om bare dette kunne vært realiteten også. Helt siden 1.klasse på barneskolen har jeg vært hodestups forelsket i den samme gutten som ga meg mitt første kyss. Han befinner seg i tankene mine fra morgen til kveld, hele tiden, år etter år. Uansett hvor mye jeg prøver å tenke på andre ting, og uansett hvor mye jeg ønsker å gå videre med livet mitt. Det er bare så vanskelig å gi slipp på han. Jeg har ingen anelse om hvorfor, men noe i meg håper vel fremdeles på at det en dag vil bli oss to igjen. Noe jeg vet godt aldri kommer til å skje. Man kan vel si det så enkelt som at han er min Romeo, men jeg er ikke hans Julie. 

I dag er det 12 år siden jeg gikk i 1.klasse på barneskolen, og alle jeg kjenner utenom meg har klart å gå videre med livene sine. Det er i hvert fall sånn jeg føler det har blitt. Derfor blir det for dumt at jeg fremdeles er hodestups forelsket i en person jeg mest sannsynlig aldri kommer til å ha noe å gjøre med igjen. Hver gang jeg reiser tilbake til Rjukan, får jeg høre at personer som pleide å hate hverandre før har funnet tonen og blitt kjærestepar nå. Skulle virkelig ønske jeg kunne leve livene deres bare for en dag eller to, for å kunne kjenne på hvordan det er å gi slipp på fortiden og gå videre med livet. Det eneste jeg ønsker er å leve et lykkelig liv. Noe jeg antar alle vil. Jeg er lei av å være alene om alt. Lei av å være singel. Lei av å være forlsket i et liv jeg aldri kommer til å få. Lei av det allet meste.

Min erfaring, forelskelse er noe dritt. Den hjelper deg ikke. Det eneste den gjør er å fucke med hemningene dine. Påvirker deg på de dummeste måter. Gjør at du rødmer og babler om alt og ingenting. Ting til til og med aldri ville sagt. Den ødelegger deg psykisk og får deg til å føle deg dum, hvis ting ikke går som håpet. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne drepe forelskelsen i meg, for jeg kommer ingen vei slik jeg lever nå. 




Matte Metallic Nail Polish

Det er sjeldent jeg lakker neglene mine, men i kveld fikk jeg plutselig lyst til å fargelegge de igjen. Denne gangen gikk jeg for Matte Metallic Nail Polish i fargene Silver og Blue Metal. Begge neglelakkene er kjøpt på H&M. Prisen er jeg veldig usikker på, fordi jeg fikk de i bursdagsgave av mamma i fjor, men jeg vil tro at du får de for en billig penge. Matte Metallic Nail Polish er et av de beste merkene jeg har vært borti. Lakken tørker utrolig raskt og holder seg godt på neglene. Den flasser ikke av like fort som andre neglelakker jeg har brukt tidligere, og er verdt å anbefale til dere som lakker neglene trutt og ofte. 




Ta deg på tissen og bli en gladere person!

For to dager siden la Miley Cyrus ut et bilde på Instagram med oppfordringen "a masturbate a day keeps the haters away". Dette har mange latt seg provosere av. Personlig skjønner jeg ikke helt hvorfor. Hun har gjort så mye rart de siste årene, at dette burde regnes for å være normalt. Vi lever tross alt i 2015. Likevel har hun kanskje et poeng. Jeg har brukt de siste tjue minuttene på å lese litt rundt på nettet, og har funnet ut av at det finnes flere fordeler med å masturbere. 

En orgasme utløser endorfiner i hjernen som hjelper på humøret, og gjør deg glad. Forskere sier også at det kan forebygge depresjon, styrke immunforsvaret og gi deg bedre søvn. Desto oftere du masturberer, vil orgasmen bli bedre og kraftigere, som igjen reduserer stress og blodtrykk, og øker selvfølelsen. Det er heller ingen risiko ved å masturbere. Du blir ikke gravid og er sjansene mikroskopiske for å dra på seg seksuelt overførbare sykdommer. Dessuten virker masturbering som en måte å bli bedre kjent med sin egen kropp på, og jo bedre kjent du er med kroppen din, jo bedre sexliv vil du få. Når du kjenner din egen kropp, er det ofte lettere å fortelle partneren din hva du liker i sengen. 

Til syvende og sist viser det seg at Miley har et poeng. Kanskje vi burde masturbere mer. Det hjelper jo på humøret, så hvorfor ikke?


Fremdeles i lykkerus

God morgen alle herlige blogglesere!

Denne lørdagen har vært ganske morsom å våkne opp til. Lesertallet er fremdeles høyt, noe jeg ikke hadde ventet meg i det hele tatt. Gikk vel ut i fra at moroa var over så fort det ble midnatt, men der tok jeg visst feil. I dag har jeg flere lesere enn jeg hadde i går på dette tidspunktet, så det ser lovende ut for statistikken i dag også. Men nå har jeg skrevet to innlegg om lykkerusen min allerede, og da er det vel på tide med et temaskifte. For mye av det samme kan ofte bli kjedelig i lengden. Nå som det er helg skjer det ikke mye for min del. Jeg har tenkt meg en tur bort til Bryn Senter sammen med mamma og de to små etterpå, men før det må jeg ta meg en lang og deilig morgendusj. I helgen har jeg også mattelekser jeg må gjøre. Heldigvis er det ikke så kjempe mye, og da går det som regel fort unna hvis jeg jobber effektivt. I tillegg må jeg lese de brosjyrene vi fikk på Åpen Dag møtet på onsdag. Det er litt greit å vite hva mer enn linjen jeg går på tilbyr, slik at jeg ikke svarer på spørsmål jeg ikke har ordentlige svar på. Men jeg gleder meg, og tror det kommer til å bli en knall kveld på skolen på mandag. 





For en energi boost!

Det er ingen tvil om at dette har vært en fantastisk dag. Jeg sitter fremdeles og smiler så tårene triller nedover kinnene mine. Denne dagen har gitt meg en ordentlig energi boost, og det har hjulpet både på humør og motivasjon. Tror virkelig jeg har trengt en dag som denne, og lesertallet stiger fortsatt. Siden sist jeg oppdaterte bloggen har jeg observert at bloggmag.no har lagt ut en annonse av innlegget mitt på nettavisen.no. Så denne dagen blir bare bedre og bedre. Som jeg skrev til tante på Facebook, føler jeg meg litt i himmelen akkurat nå. Det har fremdeles ikke gått helt opp for meg at lesertallet er så høyt som det det har blitt de siste timene. Tror det kommer av den store kontrasten mellom det å til vanlig ha i gjennomsnitt 30 unike lesere hver dag, til å plutselig ha nesten 4000 unike lesere. Derfor gleder jeg meg til å se hvordan statisitkken vil bli i morgen, og tiden framover. Kjenner jeg gleder meg litt til i morgen, for å se hvilken plass jeg har klart å kapre på topplisten. Jeg er kanskje litt tullerusk her jeg sitter og skriver dette, men jeg gleder meg som et lite barn. Det bruser i hele kroppen av spenning og akkurat nå kunne ikke livet vært bedre. Igjen må jeg bare få si tusen takk til alle dere som har lest bloggen min i dag, og en spesiell takk til alle mine faste lesere som er med meg gjennom like mange tunge tider som gode. Jeg tror jeg er litt lykkerus nå, og det kjennes så utrolig deilig. 




Jeg sliter med å ta det innover meg

Det virker som innlegget jeg skrev om kroppspress har gjort inntrykk på veldig mange, for lesertallet har aldri vært høyere enn det er i dag. Jeg synes det er veldig fint at så mange har engasjert seg. I skrivende stund er det nesten umulig å tro at lesertallet har gått fra 39 til nesten 2550 på litt  under 24 timer. Jeg har aldri hatt så mange unike lesere før, og derfor hopper jeg av glede i sengen min akkurat nå. Jeg tror faktisk jeg er nødt til å felle noen gledestårer. Dette er absolutt min nye leserrekord, og for min del håper jeg virkelig at jeg har fått meg noen nye faste lesere. I mars har jeg blogget i 5 år, og jeg har aldri sett en lignende statistikk som i dag. Faktisk sliter jeg litt med å ta det innover meg. Vanligvis er jeg glad og fornøyd om jeg bare får 30 unike lesere i gjennomsnitt hver dag, for jeg har aldri hatt som mål å komme på topplisten. Men skjer det, så skjer det. Likevel er det moro å se at så mange har funnet veien til bloggen min, og har lest den. Det beviser bare at bloggen ikke er like kjedelig som jeg alltid har trodd at den er. Jeg har hatt en magefølelse på at 2015 vil bli mitt åt, og så langt seg det nye året lovende ut. Når det er sagt, vil jeg egentlig bare takke alle som har lest bloggen min, og tar seg tid til å lese den hver dag. Jeg føler jeg har gått litt tom for ord akkurat nå, men jeg vil i hvert fall takke alle sammen så utrolig mye. Ingen får meg til å smile mer i hverdagen enn dere.

Innlegget om kroppspress kan du lese her: Hvordan en kropp skal se ut




Hvordan en kropp skal se ut

Det spiller aldri noen rolle hvor slank du ser ut, media får deg alltid til å føle deg feit. Det hjelper ikke hvor mange ganger du står foran speilet og forteller deg selv hvor normal du ser ut. Det vil alltid være unødvendige reklamer som bedriver kroppspress, og forteller deg hvordan du skal se ut og hvordan du kan få den perfekte kroppen. Akkurat som om mediene egentlig ikke bryr seg en dritt om følelsene dine. Noen kan virkelig ta seg nær av alt kroppspresset, og selv har jeg vært en av dem. Fremdeles kan jeg sitte på sengen min, se ned på magen, ta tak i valkene mine og føle meg feit. Selv om jeg vet godt at jeg er normalvektig og slank. Dessuten har jeg ingen grunn til å være misfornøyd med meg selv. Jeg har tross alt gått ned rundt 20-25 kilo siden 7.klasse på barneskolen, og er veldig fornøyd med det. 

Jeg føler det er nok mennesker som sliter med dårlig selvtillitt og selvbilde fra før av, og er det da virkelig nødvendig å reklamere for noe som skaper kroppspress? Spør du meg er det hull i hodet. Det er som å inndirekte be oss om å drepe oss selv, bare smertefullt og veldig sakte. Er det ikke bedre å reklamere for sunnere alternativer, som fungerer for mennesker i alle fasonger og størrelser? Jeg synes det er så respektløst og nedverdigende at det er satt en standard for hvordan en kropp skal se ut. I hvert fall er det slik media får det til å høres ut som.

Er det så veldig uforsåelig at jeg nærmest forguder Miley Cyrus' sitt drøye image? Man kan mene mye rart om henne, men hun er i hvert fall stolt nok over egen kropp til å strippe av seg klærne og blotte seg i media. Noe hun har gjort igjen og igjen. Nå er det kanskje ikke sjokkerende lenger, men jeg husker godt hvordan folk reagerte til å begynne med. Kanskje mediene burde begynne å lære litt av Miley, i stedet for å bare kritisere henne. Det er ingen skam i å være stolt over egen kropp. 

Foto: Cheyne Thomas // V Magazine - Se flere av bildene fra photoshooten


#Kropp #Kroppspress #Selvtillitt #Selvbilde #Media #MileyCyrus 

 


Oppdatering: 30 dager uten sukker utfordring

På mandag er det 7 dager siden 30 dager uten sukker utfordringen startet, og jeg har klart meg veldig bra så langt. Jeg har spist mye fiber og med vilje benyttet meg av mer sunne alternativer til lunch og middag. Jeg har merkelig nok spist mer frukt og bær enn jeg ellers har pleid å gjøre. Noe jeg anser som positivt med denne utfordringen. Som sagt tidligere, har jeg ingen planer om å fullføre utfordringen med glans, men så langt føler jeg at jeg har gjort en god innsats. Jeg kjenner ltt på søtsuget, men ikke nok til å bli fristet av det. Dessuten har jeg bursdag neste uke, og får jeg kake, sier jeg ikke nei takk. Bursdager må vel telles som et unntak? Man fyller tross alt ikke 18 år hver dag, så noe kos må jeg få lov til å unne meg selv på 18-årsdagen min. 

Nå som dagen snart er over, skal jeg finne en god stilling i sengen min og se litt flere episoder av House på Netflix. Jeg vet at det ikke er den beste aktiviteten man kan bedrive tiden sin med, men dessverre trives jeg som sofagris. Det har jeg gjort i alle år, men jeg har likevel kommet en lang vei siden barneskolen. 


#30DagerUtenSukkerUtfordring


Wants fra Nelly

Merker jeg kjeder meg mye om kveldene for tiden. Da er det godt å vite at det finnes mye fint å se på Nelly om dagen. Selv prioriterer jeg pengene mine til andre ting en klær, men det er likevel lov å sose litt rundt i nettbutikken. I skrivende stund føler jeg på kroppen at mensen er på vei. Krampene begynner å komme tilbake. Så det er bare å forberede seg, og kjøpe inn en ny pakke med tamponger - en hver kvinnes beste venn. 


T-skjorte: HER // Genser: HER // Jakke: HER


Genser: HER // Bukse: HER // Genser: HER


Genser: HER // Genser: HER // Genser: HER

 


Nei til forsvaret

Hele livet har jeg hatet tanken på forsvaret. Må jeg, eller må jeg ikke? - har vært et spørsmål liggende langt inne i tankene mine. I dag kom brevet jeg har gruet meg lenge til å motta. Brevet fra forsvaret, med innkalling til sesjon del 1. Ikke det at jeg vet helt hva det betyr, men 62 000 ungdommer i 1997-kullet er pålagt til å svare på flere spørsmål angående helse, skole, sosialt liv og så videre. Og ut ifra dette skal forsvaret velge ut de som går videre til sesjon del 2, og deretter videre til sesjon del 3, som da er førstegangsteneste. Noe jeg absolutt ikke vil. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske verden var mer rettferdig. Jeg tror jeg står over. Jeg har langt viktigere ting å tenke på, pluss at jeg ikke ville passet inn i forsvaret uansett. Ikke har jeg det fysiske på plass, fordi jeg er en sofagris. Og jeg har i hvert fall ikke en stabil nok psykisk helse. Jeg sliter med depresjon og jeg har sosial angst. Angst for veldig mye egentlig. Det beste for meg er å holde meg til mine vanlige rutiner og fremtidsplaner, og så langt bort fra forsvaret som mulig. 

Fristen for å svare på sesjon del 1 er 25.januar, og på forsvarets hjemmesider står det at vi skal motta et brev med brukernavn og passord i posten. Dette fulgte ikke med brevet jeg fikk, og hvis jeg ikke får enda et brev i posten etter dette, sier jeg takk for meg. Det eneste jeg må gjøre nå er å krysse fingrene og håpe på at ting går min vei. Det håper jeg virkelig at det gjør. Noe annet ville vært ræva..




Jeg meldte meg frivillig

Søknadsfrist for neste skoleår ligger rett rundt hjørnet. I den forbindelse skal det holdes åpen dag på skolen vår på mandag. I år blir åpen dag litt annerledes enn i fjor. Jeg har nemlig meldt meg frivillig som elevguide, og det har sine fordeler. Vi får gratis kinobillett og pizza, og er vi heldig får vi også beholde skolegenseren vi får på åpen dag. Jeg tror det er mest på grunn av at vi får gratis kinobillett at jeg meldte meg frivillig, men også fordi det var manko på folk som faktisk ville være elevguider. Vanligvis ville jeg ikke blitt værende på skolen til klokken åtte om kvelden. Men hvis det å være på skolen til klokken åtte gjør at jeg ikke kjeder meg, kan jeg stille opp frivillig til det aller meste. Kanskje jeg burde begynne å planlegge hvilken film jeg skal bruke billetten min på, for noe sier meg at 2015 vil bli et ekstremt bra filmår. Det er allerede flere filmer jeg gleder meg til å se. Blant annet Insurgent, Fast & Furious 7, 50 Shades of Grey og mange mange flere. 

På vei hjem fra skolen i dag må jeg innrømme at jeg ble litt ekstra stolt av å gå på Fyrstikkalleen videregående skole. Reklamen vår dukket plutselig opp på reklameskjermen på T-banestasjonen, så, it's pretty cool når man tenker over det. Spesielt når jeg ikke har observert reklamer fra andre videregående skoler. I tillegg ble den nye kinoreklamen vår sendt første gang i romjulen, så det er tydelig at vi vil at flest mulig 10.klassinger kommer på åpen dag og søker plass på skolen vår.  


Mamma har fått seg ny hobby

Det finnes både fordeler og ulemper med å bli voksen. Det er likevel ulempene ved voksenlivet jeg har fått kjenne mest de siste ukene. Mamma har nemlig fått en ny hobby. En hobby som inkluderer å mase på meg om å få en deltidsjobb, eller en sommerjobb. Helt ærlig skal jeg si at jeg har tenkt på dette før, men har aldri kommet noen vei. For det første er jeg rent over tappet for energi. Jeg våkner trøtt, går på skolen trøtt, kommer hjem trøtt og legger meg trøtt. Hvorfor skal jeg da bruke energi jeg ikke har på å skaffe meg en deltidsjobb, når jeg ikke kan garantere hundre prosent tilstedeværelse på jobb? Ingen vil ansette en tøffel som går rundt i søvne heller. 

Så er jeg faktisk ganske kresen. Jeg vil heller ha en spenndene og morsom jobb innen mitt fagområde, enn en jobb du kun har for pengenes skyld. Jeg vet penger har mye å si for det store totale bildet, men her jeg sitter i dag betyr penger null. Jeg bryr meg ikke om summen penger jeg får for jobben jeg gjør, jeg bryr meg om jobben. Jeg har lyst på en jobb der jeg føler en like stor glede og nysgjerrighet, som jeg gjør på skolen. Jeg har lyst til å glede meg til å gå på jobb, like mye som jeg gleder meg til å komme på skolen om morgenen. Jeg ønsker å sitte igjen med en spennende og interessant CV, ikke en CV med mange forskjellige kjedelige stillinger som kun gjorde lommeboken min feit.  Noe mamma selvfølgelig mener er urealistisk. Hun mener på sett og vis at jeg burde ta det første jeg får, for det er uvanlig for ungdom på min alder å ikke ha jobb.

Jeg vil ikke jobbe i klesbutikk, ikke i matbutikk, ikke i noen butikker egentlig, med mindre det er musikk, film eller spill relatert. Jeg vil ikke jobbe på steder som McDonalds, Burger King, Max og lignende. Heller ikke som servitør eller vaskedame. Med andre ord er det mye jeg ikke vil ha på Cv'en min, for slik jeg ser det er alle yrkene nevnt over kjedelige og uinteresante. Spesielt for min egen personlige del. Likevel er vi alle forskjellige, så det som er ræva for meg kan fint være drømmen til noen andre. 





30 Dager Uten Sukker

De aller fleste som leser bloggen til Stina vet at mandag 12.januar (i morgen) er starten på en 30 dager uten sukker utfordring. Jeg har sittet og tenkt på dette noen dager nå, og vurderer å slenge meg på utfordringen. En slik utfordring har jeg aldri vært med på før, så det skal bli spennende å se hvordan det blir og hvor lenge jeg holder ut. Jeg har absolutt ikke som mål å komme meg helskinnet gjennom de 30 dagene uten sukker. Mest fordi jeg har bursdag om to uker, og på bursdager blir det gjerne kake, og kake er ikke akkurat sukkerfri. Når det er sagt, skal jeg i hvert fall prøve. Utfordringen er åpen for alle, og med hashtagen #30DagerUtenSukkerUtfordring kan du dele dine bilder på Instagram, Twitter og på bloggen din. Ved å bruke denne hashtagen kan vi motivere, støtte og hjelpe hverandre under hele prosessen. 

Da er det vel egentlig bare å vente på at morgendagen skal komme, og jeg har tenkt å starte dagen med en god og sunn frokost: Wasa fiber balance knekkebrød med Brelett smør og Norvegia ost. Personlig hadde jeg foretrukket Jarlsberg framfor Norvegia osten, men det har vi desverre ikke mer igjen av. Masse lykke til, til de av dere som også skal delta i utfordringen.


#30DagerUtenSukkerUtfordring 


Alkohol & Andre Rusmidler

I kveld føler jeg for å ta opp et tema jeg har skrevet om tidligere: "Alkohol & Andre rusmidler". Selv har jeg bestemt meg for å ikke drikke før jeg er 18 år, og har heller aldri hatt noen intuisjon om å starte og røyke eller snuse. Personlig synes jeg det er u-sexy, selv om jeg vet mange ungdommer liker å teste grenser og utforske forskjellige former for rusmidler. Jeg har mange som ser opp til meg, og derfor liker jeg å sette et godt forbilde for andre. På mange måter vil jeg si dette har vært grunnleggende i forhold til mitt valg om å ikke drikke før jeg er 18 år. Derimot har jeg ingen problemer med at andre utnytter seg av alkohol og andre rusmidler, med mindre det er snakk om personer jeg er veldig glad i. For meg er det betryggende å holde meg til egne komfortsoner, og derfor har jeg aldri takket ja til å dra på fest når noen har spurt. Dette har selvfølgelig medført redusert sosialt liv, men heller det enn å utsette meg selv for drikkepress og ubehagelige situasjoner. 

I familien min har vi både personer som drikker, røyker og snuser. Dette har på ingen måte påvirket meg, fordi jeg har valgt å ikke la meg påvirke. Det eneste dette har gitt meg er sterke meninger om temaet. Fordi jeg har valgt å holde meg til regler og normer, vil jeg alltid føle en viss misunnelse. Jeg har aldri turt å tråkke over min egen grense, og derfor sitter jeg igjen med så mye anger på ting jeg ikke har gjort, enn omvendt. Enkelte ganger skulle jeg ønske jeg turte å være litt som andre, og "bryte" regler. som folket sier - "Regler er til for å brytes".


Let it snow

Etter nyttårsaften var jeg skråsikker på at vinteren var over for i år. Det ble mildere ute og snøen smeltet. Da jeg våknet i dag tidlig var alt helt hvitt igjen. 10-15 centimeter ny kram snø. I Oslo er det et sjeldent syn, og derfor har vi brukt mesteparten av dagen utendørs i det fine vinterværet. Vi har laget en snømann, som Miriam og Diana har bestemt at skal hete Olaf. Ingen tvil om hvem snømannen vår er oppkalt etter. Olaf, snømannen fra Frozen filmen. Personlig synes jeg ikke de ligner på hverandre, men vi har hatt det moro, så hvem bryr seg. Vi har også tatt oss en tur ned på senteret i dag, men denne gangen tok vi med akebrettet. Ny kram snø er ikke akkutat det letteste å komme seg fram i, og derfor tenkte jeg at akebrettet kunne være en fin erstatning for barnevognen. Vi tok selvfølgelig med begge deler, men det var akebrettet alle hadde mest glede av. I hvert fall Miriam og Diana. De både lo og koste seg. 

Nå som jeg har kommet hjem igjen, kjenner jeg mine vanlige nakkesmerter returnere tilbake sammen med en mild hodepine, og akkurat nå gjør det så ekstremt vondt. Faktisk vurderer jeg å ta meg noen timer på øyet, eller i det minste bare skru av lyset på rommet mitt og hvile litt. Jeg har tatt meg noen Paracett, og jeg håper virkelig at de starter å virke snart. De som sliter med det samme, vet like godt som meg at dette er forferdelig. Personlig ville jeg foretrukket å ha hundrevis at gnagesår på føttene, enn smerter i nakken og hodepine. Men det er meg.. 


Kreativ & Spennende

Den siste uken har jeg møtt lite inspirasjon i hverdagen. Jeg er ordentlig lei av å skrive om min kjedelige hverdag, og ønsker å gjøre bloggens innhold mer kreativ og spennende. Problemet er at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. I hodet mitt virker alt så enkelt og åpenbart, men så fort jeg skal til å skrive et nytt innlegg, sitter jeg med hjerneteppe eller skrivesperre. Som alle andre bloggere, har jeg også dårlige skriveperioder. I disse periodene liker jeg ofte å lese andre blogger for å få inspirasjon og ideer til min egen blogg. Dessverre er det ikke alltid lett å formidle det du ønsker, fordi ideen virket så mye bedre ut i hodet ditt, enn i innlegget. Som jeg har repetert stadig her på bloggen, setter jeg pris på innspill og tilbakemeldinger fra dere. Uten dere ville jeg ikke hatt det lesertallet jeg har i dag, og det er takket være dere at jeg fremdels har motivasjon til å fortsette med dette. Om du sitter på ideer eller innspill, gjerne la meg få vite hva du tenker ved legge igjen en kommentar i kommentarfeltet under. 





Jeg skal ikke være russ

Russetiden nærmer seg med stormskritt for oss 97'ere, selv om vi praktisk talt ikke er russ før i 2016. Mange har allerede brukt store pengesummer på både buss og konsept, og like mange gleder seg enormt mye til russetiden. Min situasjon er litt annerledes. Jeg har valgt å ikke bli russ, for det meste på grunn av at det er dyrt å være russ. Det koster penger jeg ikke har. Å være russ i Oslo er selvfølgelig mye større enn å være russ på lille Rjukan. Her er russetiden livets største event, virker det som, og alle går rundt å snakker om det. Selvfølgelig er russetiden noe de aller fleste gleder seg til allerede på barneskolen, men når man går på barneskolen har man dessverre ikke peiling på penger og økonomi. Det er først når man bruker masse penger på noe, man innser hvor dyrt ting egentlig er. Da har plutselig 50 kroner gått fra å være skikkelig billig til skikkelig dyrt. Likevel er ikke jeg den eneste her i verden som ikke skal være russ. Det føles godt å vite. Hadde jeg vært den eneste som ikke ble russ, ville jeg følt meg utrolig fattig. 

Skal du være russ?


Angst & Ensomhet

Å bo i en storby med mange mennesker gir ingen garanti for at du ikke ender opp ensom, for man kan faktisk være ensom selv om man bor på et folkefylt sted. Noen mener Rjukan er en ganske død by, og til en visst grad kan jeg være enig. Det er lite folk å se der oppe, men det er i stor grad fordi du ikke vet hvor de holder til. Som barn var det alltid super lett å finne ut av hvor vennene dine var. Det var bare å lete etter en haug med sykler utenfor et hus. Så enkelt er det ikke lenger. Nå må du være tilgjengelig både på sosiale medier og mobiltelefonen. Eksisterer du ikke der, er det sjeldent å få kontakt med folk. Men selv på et lite dødt sted som Rjukan, vil jeg mene jeg er en langt lykkeligere person. Jeg har aldri hatt noe spesielt behov for verken Internett og sosiale medier for å kunne fungere, men vennene mine kan jeg ikke leve for uten. I Oslo skjer det kanskje mye for mange, men ekstremt lite for oss ensome og ulykkelige mennesker. Jeg har ingen problemer med å si at jeg er en deprimert, ulykkelig, ensom person. For min del blir det ikke akkurat bedre av å bo i en by du ikke har venner i.

Jeg er fullstendig klar over at jeg har bodd i Oslo i 5 år. Det forandrer fremdeles ikke det faktum at jeg ikke har venner her. Mange vil kanskje se på meg som en venn, men en venn for meg er en person jeg har tillitt til. Hvis ikke den tilliten er der fra dag én, kan du like gjerne hoppe ut i havet igjen. Jeg vet man må ta sjanser her i livet, for å klare og oppnå noe, men jeg er ikke en gang sterk nok til å ta sjanser. Hadde jeg kunnet velge, ville det ikke vært noen valg å ta. Valg er skumle, og derfor finner jeg den lengste omvei for å unngå det som måtte møte meg på veien. Kall meg gjerne pysete, men hvis ikke du lever angst, vet du ikke hvordan det føles. 




Kan ofte bli litt mye

Tenk at det er onsdag allerede, og at uken er halvveis over. Jeg synes nesten det er umulig å tro at det snart er helg igjen. De tre siste dagene har rast forbi, og jeg begynner å merke at dagene ikke bare er fylt med lange kjedelige timer lenger. Nå har jeg plutselig noe å se fram til når jeg våkner om morgenen. Selv hvor mye vi kan misslike skolen, er nok de aller fleste enige i at det er deilig å komme tilbake også. Treffe venner igjen, og sosialiseres med andre enn bare familie, for familie kan det ofte bli litt mye av i en juleferie. Gjøre noe annet enn å sitte hjemme, sånn som meg, og ikke helt vite hva man skal bruke dagene på.. Akkurat nå sitter jeg i et klasserom med tett og dårlig luft. Jeg kjeder meg og ser virkelig fram til lunch-pausen, for nå har jeg skikkelig lyst til å gjøre noe annet enn å mikse musikk. Bare for å få et lite avbrekk. Musikk er morsomt, men veldig slitsomt å jobbe med. Spesielt hvis du er en perfeksjonist, akkurat som jeg er. Da blir det gjerne litt mer pirking og pussing, men hvis det fører til bedre karakterer hvorfor ikke?




Nitten dager igjen

Noen synes det er ekstremt morsomt å telle ned dagene fram til bursdagen sin, i hvert fall de aller fleste jeg kjenner. Jeg pleier egentlig aldri å gjøre det selv, men å bli 18 år er litt annerledes enn å bli 17 år. I dag er det nitten dager igjen til bursdagen min, og jeg merker jeg ubevisst tenker mer og mer på den. Jeg gleder meg ikke, men jeg gruer meg ikke akkurat heller. I år har jeg skikkelig lyst til å kjøpe meg en ny telefon, som bursdagspressang til meg selv. Ikke det at den jeg har nå ikke funker, men den begynner å bli litt slapp i fisken. Ergo, jeg savner å ha en godt fungerende mobiltelelfon som gjør det jeg forteller den å gjøre. Jeg har allerede gjort meg tanker om hvilken telefon jeg vil ha, og håper virkelig jeg klarer å spare opp nok penger. 




Ør i hodet

Jeg kjenner det er hardt å måtte endre døgnrytmen tilbake igjen. Merker jeg har gått rundt og vært trøtt hele dagen. Likevel har jeg holdt meg våken, og ikke sovet i midttimen, som jeg vet mange andre har gjort i dag. Det skal visst ikke være bare bare å møte opp på skolen opplagt. Tror det er flere enn meg som har følt seg trøtte på skolen i dag. Faktisk tror jeg de aller fleste har vært veldig fjerne på skolen i dag, og spesielt blant MK-elevene på skolen min. Derfor kjenner jeg det skal bli utrolig godt å få døgnrytmen tilbake, selv om det nesten tar livet av meg. For det er virkelig slik det føles.. Mye av grunnen til at jeg har gått rundt trøtt i dag, skyldes mange lange timer uten noe spesielt å gjøre. Vi har hatt PTF (prosjekt til fordypning) hele dagen, og kommer til å ha det de to neste ukene i alle mediefagtimer. Det er moro med lyd, men når man sitter og finpusser den samme låten flere timer på rad, blir man litt ør i hodet av det. Når man er ør i hodet, blir man gjerne litt trøtt. 

Siden det er første uke tilbake på skolen etter juleferien, har lærerne våre vært ganske snille. De har gitt oss lite lekser, og derfor har jeg ikke så veldig mye å gjøre resten av dagen. Det er egentlig helt greit, for jeg tenkte jeg skulle se den nye Pretty Little Liars episoden som kommer i dag. Ventetiden har vært lang, så det skal bli spennende med noen nye uker fylt med spenning og moro. 




Tilbake på skolebenken

Nå er juleferien over, og jeg har en viss følelse av at det var flere enn meg som slet med å sove i natt. Det er ikke bare bare å legge seg tidlig etter en lang ferie med mange sene kvelder. Mange av oss har helt sikkert slitt med å stå opp i dag også, men overraskende nok har jeg klart meg ganske fint. Jeg kan ikke si jeg har sovet ekstremt godt i natt, for jeg har for det meste ligget halvvåken gjennom hele natten, også da alarmen gikk på mobilen i dag tidlig. Derfor kan jeg fint inrømme at jeg ikke hadde store problemer med å komme meg opp av sengen da jeg måtte. Stikk motsatt av hva jeg så for meg i går kveld, for hadde jeg visst på forhånd at jeg kom til å våkne så lett, ville jeg ikke spurt mamma om å være min ekstra vekkerklokke. 

Foreløpig har dagen vært rolig. Jeg har jevnt over følt meg mindre sliten enn på lenge, og det har vært en deilig opplevelse. For første gang på veldig mange uker har jeg kommet hjem våken, og ikke utslitt og kjempe trøtt som jeg har ukene før juleferien. Dette håper jeg kan fortsette ut året. I hvert fall til etter eksamen og andre viktige prøver og vurderingssituasjoner er unnagjort, og ute av verden. 


Birthdays

Etter en lang og kjedelig juleferie, skal det bli deilig å komme tilbake på skolen i morgen. Selv om det betyr at jeg må begynne å stå opp klokken seks om morgenen igjen. Det har vært deilig å kunne sove lenge et par uker, men vi vet alle at det ikke er det sunneste man kan gjøre i lengden. Jeg skal ikke klage, for vinterferien er omtrent 7-8 uker unna. Har jeg rett, kommer de ukene til å rase forbi akkurat som alle andre uker hittil har gjort.. I mellomtiden kan jeg vente i spenning på bursdagen min. Ikke det at jeg pleier å gjøre noe stort ut av det, men i år har jeg planer om å ta meg en helgetur til Stokke, for å markere dagen sammen med Melissa. Det kan hende at Moah og Sara også kommer, men jeg vil ikke forvente noe. For den som ikke forventer, blir heller ikke skuffet. Uansett ville det bli mer moro for meg om de kom. 

I morgen er det Miriam sin tur til å ha bursdag - 4 år og kjempe stor jente. Derfor har vi markert dagen hennes med litt hjemmebakt sjokoladekake i dag, for siden skole, jobb og barnehage starter igjen i morgen, er det vanskelig å feire dagen. Men hun får nå i hvert fall med seg Muffins i barnehagen, og kjenner jeg barnehagen rett, kommer Miriam hjem med en diger bursdagskrone på hodet i morgen. 


#Skole #Hverdag #Bursdag #Stokke #Venner #Vinterferie #Juleferie 


Overraskelse!

Som jeg skrev litt om tidligere i dag, tok jeg toget til Sandefjord i går. Dit hadde jeg nemlig planlagt å dra veldig lenge, for jeg, Melissa og noen andre venner av Moah, hadde planlagt en overraskelsesfest for henne. En plan det har vært vanskelig å gjennomføre, fordi Moah er en person det er veldig vanskelig å holde ting skjult for. Jeg ankom Sandefjord 13:20, og møtte Melissa på Narvesen, som avtalt. Mens jeg og Melissa var på vei til Sandefjord, oppdaget vi at møtetiden hadde blitt endret fra 14:00 til 15:00. Jeg og Melissa var faktisk ganske nervøse, for noen av oss hadde tenkt å ta med Moah ut på byen for å oppholde henne der, mens vi dro hjem til henne. Men vi visste ikke når de kom til å dra til byen. Etter å ha gått litt i sirkler utenfor sentrum, møtte vi Amondi. Nok en venn av Moah. I stedet for å stå ute og fryse i hjel, fant vi veien bort til Hvaltorvet. Sandefjords kanskje eneste kjøpesenter, i hvert fall som jeg vet om.

På senteret møtte vi Kipti, kusinen til Moah (om jeg ikke husker helt feil). Det eneste vi gjorde fram til vi fikk vite at Maoh var på vei til byen, var egentlig bare å prate og bli bedre kjent med hverandre. Men så fikk vi panikk, for Moah så oss, i hvert fall var det det vi trodde. Det så tross alt ut som om hun så på oss, så vi fikk panikk og løp som bare det opp rulletrappen og gjemte oss. For sikkerhetens skyld. Det siste vi ønsket var å bli sett, for Moah hadde virkelig ingen peiling om at vi skulle komme.  

Da Moah kom ut av syne løp vi alt vi kunne bort fra kjøpesenteret. Da vi endelig hadde kommet oss trygt hjem til Moah, fikk vi hjerte i halsen hver gang noen banket på, eller ringte på døren. Det kunne jo være Moah.. I det vi hørte Moah og de andre utenfor gjemte vi oss på rommet hennes, for det er virkelig ingen andre plasser å gjemme seg. Da vi hørte henne komme inn døren, løp vi bort til henne og ropte "overraskelse!".. Aldri i mitt liv har jeg sett Moah så glad, eller så overrasket som i går. For meg så ut som om hun satt på en sky og svevde hele kvelden. Tror ikke helt det gikk opp for henne at alle faktisk kunne komme likevel. 

Så hadde vi det bare moro. Det ble kake og mat. Takk Gud for det, for jeg var skrubbsulten. Så ble det noen dramaleker og litt Sing Star. Når alle hadde dratt, avsluttet jeg, Moah og Melissa kvelden med The Foalt In Our Stars. Så alt i alt ble 18 årsdagen til Moah en av de beste. Hennes ord, ikke mine. Men så lenge hun er glad, er jeg glad. 




Pakke i posten

Nå har jeg pakket ut av kofferten, satt meg ned på sengen min og gjort sekken klar for skolestart på mandag. Skal si det var deilig å komme hjem, selv om jeg har hatt det kjempe moro hos moah i Sandefjord. Grunnen til at jeg dro dit var på grunn av at Moah hadde bursdag i går. Den første 18 åringen i vennegjengen, og den neste blir meg. Vi hadde det så moro i går. Melissa var der også, men vi to var ordentlige festdrepere. Vi var begge veldig slitne, så vi okkuperte halve sofaen og lå oppå hverandre og sov. Men Moah hadde en kjempe fin burdagsfest. Vi overrasket henne så godt at hun så ut til å sveve i skyene hele kvelden. Tror faktisk ikke det helt gikk opp for henne at alle vennene hennes kom. Siden vi hadde planlagt en overraskelsesfest for henne, måtte vi jo få henne til å tro at vi ikke kunne komme. Men vi fikk det til, og det tror jeg Moah er evig takknemlig for.

For litt siden fortalte jeg dere at jeg hadde vunnet den 4.adventskonkurransen til tattavkvinnene. I dag kom pakken i posten, men siden jeg ikke var hjemme da pakken kom, lå den på rommet mitt og ventet på meg da jeg kom hjem. I pakken fikk jeg følgende:


Foto: tattavkvinnene

 


En hemmelig reise

Det er forferdelig å ha reisefeber. Jeg får det enten jeg vil dra, eller ikke. Magen min kiler og gjør vondt samtidig, og det er ingen god kombinasjon. Som sagt kan jeg ikke røpe hvor jeg skal hen, for det er hemmelig. Bet blir ikke noe moro om jeg røper for mye heller. Jeg vet ikke hvordan problemet med Internett kommer til å være, så jeg kan ikke love noen oppdateringer før jeg har kommet hjem på lørdag. Jeg har planer om å ta med meg kameraet, for en god blogger har alltid med seg kamera, så når jeg kommer hjem på lørdag lover jeg mange spennende og morsomme bilder. Bilder som skal fylle bloggen og holde på minner jeg får fra denne lille svippturen. Hva som ligger foran meg er jeg ganske spent på å være en del av, da Melissa også kommer til å være med meg. Jeg gleder meg så mye og kan ikke vente på at morgendagen skal komme. Det er så lenge siden jeg var med venner, at det skal bli deilig å endelig se Melissa igjen. 




Å være annerledes.

Mamma sier det kreves mot og styrke for å være annerledes, for å ikke være som alle andre. Selv har jeg aldri hatt problemer med å skille meg ut fra mengden, men det har ført med seg mye vondt. Å være annerledes krever enormt mye selvtillitt, for skal du først stikke deg ut, må du ha mye bein i nesa. Du må være sterk nok til å sto opp mot hetset. Er man ikke som resten, får man gjerne høre det. Kanskje ikke direkte, men gjennom mindre snille kommentarer. Enten det er om deg som person, tankene dine eller bare hvordan du ser ut. Alle som føler seg annerledes har kjent på dette. Jeg kjenner på det. Heldigvis lever vi i et såppass moderne samfunn at majoriteten har godtatt flere og flere sider av oss, men likevel føler jeg samfunnet har en lang vei å gå.

Selv synes jeg at mennesker som skiller seg ut er langt mer interessante å snakke med, enn mennesker som er som alle andre. Vi deler gjerne de samme problemene, og de samme erfaringene, også har vi veldig ofte store og sterke ord i hjertene våre. Noen av oss sliter til og med skikkelig med angst og andre psykiske problemer, som hindrer oss fra å gjøre de minste ting som for andre oppleves som barnemat. Jeg er glad ingen av oss er 100% like. Tenk deg en verden der alle var som deg. Ville være kjedelig. 





Alt er mulig

God morgen!

Denne torsdagen har vært en fin dag å våkne opp til, selv med utrolig få timer søvn bak meg. Det er et nytt år, en ny måned, en ny dag og det ligger mange nye muligheter foran oss. Makafi, min gode bestevenn og barndomsvenn skrev til meg på Facebook "Når du først har fått deg Facebook, har jeg troen på at alt er mulig her i verden".. En fin start på 2015 synes nå jeg. I denne morgenstunden har jeg virkelig kost meg. Jeg ble vekket rundt ti med te og frokost på sengen, uten å ha gjort noe for å fortjene det på forhånd. Mamma er virkelig den beste noen ganger. Nå gjenstår det å pakke kofferten, for jeg skal nemlig ut på tur i morgen. Foreløpig kan jeg ikke si hvor, for det er hemmelig, enn så lenge. Men jeg kan røpe at jeg ikke blir borte lenge. Hallo! Det er tross alt skole på mandag, og jeg skulker ikke skolen. Kommer nok hjem på lørdag, så det blir bare en svipptur. Noen ganger synes jeg det bare er litt deilig å komme seg bort fra storbyen, for her har jeg virkelig ingenting å gjøre. 




Happy New Year

Godt Nyttår!

Nå har klokken passert midnatt for omtrent en time siden, og vi har nettopp startet vårt nye år med flott fyrverkeri (Ikke så mye her i gården, for her er det jævlig tåkete.), kaker og noe godt i glasset. I hvert fall for de av oss som faktisk er gamle nok til å drikke alkohol, om ikke du har drukket litt i smug for foreldrene dine. Selvsagt er ikke jeg en av de, for jeg er ikke 18 år enda, men jeg har likevel hatt noe godt i glasset. Nemlig First Price Cola Free. Cola uten sukker med andre ord. Kunne unnet meg en alkoholfri øl, men jeg følte ikke helt for det i kveld. Det går aldri an å nye noenting når man lider av regelmessige smerter i nakken.. Jeg håper alle mine herlige lesere har hatt en super feiring av det nye året, enten det har vært sammen med venner eller familie. Så vil jeg takke alle som har ofret tiden sin på å lese bloggen min i 2014. Jeg sier det ikke ofte, men jeg setter så utrolig mye pris på det. Så tusen hjertelig takk skal dere ha for det.

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, tenkte jeg å starte 2015 med å gjøre noe ordentlig crazy og ut av det blå. I hvert fall for min del. I veldig mange år har jeg vært veldig imot å opprette en Facebook-konto. Litt fordi at jeg ofte opplever at det man vil ha, kan man ikke få, og det man ikke vil ha, kan man få. Pluss at jeg aldri har vært så interessert i, eller opptatt av å gjøre som alle andre. Så har jeg vel i lang tid vært veldig sint på Facebook, og nå lurer kanskje veldig mange på hvorfor. Det har seg nemlig slik at jeg hadde Nettby før, men Nettby måtte selvfølgelig nedlegges på grunn av at for mange brukere gikk over til Facebook. Grunnen til at jeg skriver om alt dette tullet, er nettopp fordi jeg tenkte å starte 2015 med å legge fra meg mange av mine absurde regler og meninger om alt jeg i bunn og grunn egentlig er litt småredd for. For i stedet for å hyperventilere og få abstinenser hver gang jeg møter på sider ved verden jeg ikke liker eller skjønner meg på, har jeg for vane å dikte opp absurde regler og meninger om disse tingene, for å ha en "grunn" til å holde avstand fra det. Ikke spør meg hvorfor jeg lever mitt psykiske liv på den måten, men hittil har det i hvert fall hatt en viss funksjon. Nå føler jeg at jeg går rundt grøten igjen, men poenget med dette innlegget er egentlig bare å informere dere lesere om at jeg faktisk har opprettet en Facebook-konto. Noe jeg ALDRI i mitt liv trodde jeg skulle gjøre. 

NB! - For de av dere som ønsker å følge med på hva som skjer på Facebook'en min framover, har jeg opprettet en klikkbar link til Facebook-profilen min under "Følg Meg" boksen i sidemenyen. Eller dere kan klikke HER!





Ut på aketur

I mitt forrige innlegg skrev jeg blant annet at jeg skulle ta med meg Miriam og Diana ut på en liten aketur borti nabolaget. Det har jeg gjort, og selv om jeg snart er voksen, hadde jeg det like moro i bakken som de små. Vi ble ikke lenge, men nok til å bli veldig kalde og innmari slitne. Da vi kom hjem var mamma godt i gang med å lage middagen vår. Siden vi ikke er så veldig mange i hus på nyttåraften i år, byttet vi ut vår tradisjonelle Kalkun med and i stedet. Akkurat som på julaften har dagen gått fra A til Å på no time, mye på grunn av Miriam og Diana, men jeg skal ikke la det stoppe meg fra å ha en super nyttårskveld. Med både "The royal variety performance 2014", masse fyrverkeri og mye annet kos. Dessverre liker ikke vi å investere i eget fyrverkeri, så vi utnytter oss av andres lommebok og ser på deres fyrverkeri i stedet. Til vanlig pleier vi i hvert fall å kjøpe inn en pakke eller to med stjerneskudd, men det ble det ikke noe av i år. Så heldigvis er det nyttårsaften til neste år også.



Jeg føler ikke det er så veldig mye å si om resten av dagen. Jeg sto opp rundt ellevetiden, men var ikke våken før nesten halve dagen var over. Som alle andre dager denne juleferien, laget jeg meg en god frokost, gikk inn på rommet og så flere episoder av House. Kan ikke for det, men I'm kind of hooked.. Senere vil det bli lagt ut en ny videoblogg, så det er bare å holde seg oppdatert :)


Er du fremdeles nysgjerrig?

Den siste tiden føler jeg at jeg har skrevet veldig mye om hendelser fra fortiden min. Det er kanskje ikke noe jeg gjør bevisst, men å skrive om de samme hverdagslige tingene jeg gjør hele tiden, vil i lengden bli veldig kjedelig å lese. Dessuten er jeg utrolig dårlig på å ta med kameraet når jeg går ut, så det blir veldig sjeldent spennende bilder å skrive rundt. Kanskje dette burde være ett av mine nye nyttårsforsetter? Når det er sagt er det nyttårsaften i morgen, og enkelte lesere har spurt etter en "Get redy with me" videoblogg. Dum som jeg er, måtte jeg selvfølgelig søke etter dette på YouTube, da jeg ikke visste hva det var. Nå som jeg vet det er, er jeg litt skeptisk til konseptet må jeg si. Som jeg har skjønt, er det akkurat som å lage en sminkevideo, bare det ikke heter sminkevideo. Grunnen til at jeg er litt skeptisk til nettopp dette, er litt på grunn av at jeg ikke eier så mye sminkeprodukter, og tror derfor det ikke vil bli så veldig spennende å se på for dere sminkeinteresserte. Dessuten bruker jeg veldig lite sminke når jeg først sminker meg. Kanskje mascara, eye liner, litt øyeskygge og that's it. Men hvis dere fremdeles er nysgjerrig på hvordan jeg sminker meg, hadde det vært fint med en liten kommentar om det i kommentarfeltet under. 

Siden det er nyttårsaften i morgen, regner jeg med at det vil bli dårlig med oppdateringer. Jeg har nemlig planer om å ta med meg Miriam og Diana ut på aketur borti nabolaget. Det har jo blitt så mye snø de siste ukene, og barn liker snø. Det gjorde i hvert fall jeg da jeg var liten. Jeg lyste opp hver gang jeg så snø. Jeg skulle lage snømenn og snøhuler, snøballer og snøengler. Alt en kunne gjøre med snø. Nå er det ikke like kult å leke med snø lenger, som det det en gang pleide å være, men det er alltid moro å tilbringe tid sammen med mine to søte små lillesøstre. Så nevnte jeg så vidt i mitt forrige innlegg at Sigrid skulle komme til Oslo for å feire nyttår, men så viser det seg at hun skal feire sammen med venner i stedet for med oss. For en sviker!.. Nei da, hun skal få gjøre som hun vil. Den lille lillesøsteren min har jo blitt så stor, 15 år og greier. Og mer rart synes jeg det er når folk vi ikke kjenner, ved første øyekast, tror at hun er den eldste av oss to. Haha! Da kan jeg ikke annet enn å le. Men nå prater jeg bare rundt grøten igjen, hvilket jeg har en tendens til å gjøre veldig mye, har jeg hørt.. Men igjen, hvis dere fremdeles er nysgjerrig på hvordan jeg sminker meg, hadde det vært fint med en liten kommentar om det i kommentarfeltet under. 


For et ork

Med litt hjelp fra mamma har jeg klart å stå opp nesten to timer tidligere i dag, enn noen annen dag denne ferien, og det kjenner jeg. Fy fader for et ork det var å stå opp i dag. Hjernen var våken, men øynene mine var klistret sammen som lim. Tror det tok meg femten minutter å komme meg opp av sengen, fra da mamma kom inn på rommet og vekket meg. Likevel tror jeg det var ganske lurt av meg å tvinge mamma til å vekke meg, for nå får jeg i hvert fall døgnrytmen tilbake håper jeg.  

Om ikke veldig lenge skal jeg komme meg ut litt, for jeg skal bli med mamma til byen. Der skal vi møte Sigrid, for hun skal være her på nyttårsaften. Det blir koselig, men før jeg rører utgangsdøren, skal jeg ta meg en kort liten morgendusj for å vekke liv i meg selv. Jeg er fremdeles ganske trøtt, og da hjelper det litt ekstra å sprute litt vann i ansiktet. Det funker i hvert fall på film. 





Tungt å fordøye

Jeg er en person som er alt for glad i fortiden min til å kaste gamle minner, selv om det kanskje trengs en gang i blant for å rydde opp i livet. Jeg tok meg en rydderunde på rommet her om dagen, men jeg har fremdeles ikke hjerte til å kvitte meg med enkelte ting. Flere ganger har jeg gått rundt meg selv og spurt "hva er den rareste tingen jeg eier", men jeg finner aldri et godt svar. Jeg tar vare på det aller meste som kan friske opp gamle minner, gode som vonde. Jeg har tatt vare på mormors gamle glansbilder, gamle bursdagskort, mobilpynt man ikke kan bruke lenger, kinobilletter og nøkkelbånd. For å ha nevnt noe. Det er kankje på tide å kvitte meg med mer, men jeg synes det er litt tungt å legge vekk ting jeg forbinder med barndommen. 

Da jeg flyttet hit jeg bor nå i sommer, måtte jeg bite tennene godt sammen og manne meg opp da jeg måtte kaste pulten min. Pulten jeg hadde hatt siden 2.klasse på barneskolen. Jeg måtte ikke kaste den fordi den var gammel og stygg, men fordi det ikke var plass til den. Det er fremdeles tungt for meg å fordøye det, for den pulten har jeg delt så mange fine minner med. Jeg hadde skrevet så mye rart på den, klistet flere klistremerker på den. Den pulten var rett og slett et stort minne i seg selv, og derfor var det veldig sårt å kvitte meg med den. Jeg antar at jeg bare hater å si farvel til gamle venner. 





Sene morgener

Nå som det bare er en uke igjen av juleferien, er det nok på tide å snu døgnrytmen tilbake til normalen. For selv om det er veldig deilig å sove til klokken er halv tolv, er det ekstremt usunt i lengden. Men det har sine fordeler. I løpet av ferien, så langt, har jeg endelig hentet inn mye av den manglende energien jeg virkelig har trengt. Dette kjennes både på humør, kropp og sinn. Kanskje det ikke er noen vits i å sove lenge om morgenen lenger. Med tanke på at det faktisk bare er en uke igjen til skolehverdagen er tilbake, vil det nok være et sjakktrekk å legge seg tidlig i kveld. Jeg sier ikke at jeg skal legge meg ni, men gjerne før midnatt slik at døgnrytmen stabiliserer seg, og blir mer som den var før ferien startet. 

Siden jeg sover bort mesteparten av dagene mine, har jeg lite å bedrive timene fram mot kvelden med. I dag var vel klokken rundt kvart på tolv da jeg sto opp, så jeg har ikke vært våken særlig lenge. Til å stå opp så seint, fikk jeg meg i hvert fall en god frokost. Nemlig det beste jeg vet å spise til frokost: Hardkokt egg med jordbærsyltetøy på. Nam.. Jeg vet at den kombinasjonen høres utrolig kræselig ut for veldig mange, men tro meg, det er ikke bare jeg som liker jordbærsyltetøy på eggene mine. Men nok om sære matvaner. 

Så langt har jeg brukt dagen min på å dusje og se på film. I dag gikk jeg for en god klassiker fra barndommen: Shrek Forever After - The Final Chapter. Ingenting er bedre enn å starte dagen med en god latter og litt humor. Det er som de sier, filmene er virkelig bedre på sitt originale språk, enn på norsk.  




Me Myself & Time

Denne nest, nest, nest siste dagen i 2014, tenkte jeg og dele den fine nye bloggen til Melissa med dere. Skikkelig gamle lesere kjenner Melissa som min andre halvdel her på bloggen. Savner henne fælt må jeg si, men det gjør jeg hele tiden. Antar hun ble lei av blogg.no, men nå er hun tilbake, bare på en helt annen bloggplatform. Hun er ikke like flink til å oppdatere bloggen sin som jeg er med denne, men hun skriver med store ord og et stort hjerte. Det er det jeg kanskje liker best med Melissa. Hun har så store og filosofiske ord på hjertet sitt, at jeg nesten kan omtale henne som vennegjengens vise person. 

Bloggen heter Me Myself & Time, med en undertittel som lyder "Something about my life I guess..". Om dere klikker dere innom bloggen hennes, vil dere fort legge merke til at jeg er den eneste personen så langt som faktisk har lagt igjen kommentarer. Veldig pussig etter min mening, for jeg synes det er like motiverende og gøy å skrive kommentarer, som å få kommentarer. Dessuten tror jeg man blir en bedre blogger av å få tilbakemeldinger, noe jeg også har nevnt tidligere. 

Besøk memyselfandtime 




Trenger ny inspirasjon

Som dere helt sikkert har lagt merke til, har jeg vært en elendig blogger i dag. Jeg har nemlig begynt å gå litt tom for ideer, og prøver som en gal mann og lete etter masse ny inspirasjon. I det siste føler jeg vel at lykken ikke har vært helt på min side, for jeg aner ikke hva jeg skal skrive om. Kanskje jeg føler på en ny skrivesperre, som er rett rundt hjørnet. Det ville i så fall vært utrolig kjipt, særlig nå som jeg føler jeg har kommet skikkelig i gang med bloggingen igjen. Men nå skal det sies at jeg har skrevet om det aller meste fra før av, og at det kanskje er derfor jeg føler jeg har gått tom for ting å skrive om. 

Til blogger å være får jeg også veldig lite tilbakemeldinger i forhold til andre, i hver fall blant blogger jeg leser. Ofte føler jeg at det er tilbakemeldinger som holder meg gående, så vær så snill, gi meg tilbakemeldiger. Gjerne gi kritikk for den slags skyld også, slik at jeg vet hva jeg kan jobbe videre med som blogger. Practice makes perfect, right? 




Hva samlet du på da du var liten?

Alle barn samler på mye rart, men vi 90's Kids var nok verre enn barn i dag. I hvert fall slik jeg husker det, for vi samlet på all verdens merkelige ting. Jeg har også observert at mye av det jeg samlet på som liten jente stadig kommer tilbake i butikkene. Så kanskje du som barn i dag, kjenner deg litt igjen når jeg nå er i ferd med å liste opp alt jeg kan huske og ha samlet på i mine barndomsår. Jeg orker ikke nevne alt, for da kommer dette til å bli super langt, men jeg kan nevne de mest sentrale tingene jeg har samlet på. 

Pokémonkort
Dette var et "must have" på barneskolen. Jeg husker ALLE hadde Pokémonkort. Grønne, blå, lilla, gule, røde og brune. Finnes helt sikkert flere farger, men jeg kan desverre ikke memorere alt jeg ser i løpet av livet. Det husker spesielt godt var glanskortene. De "sjeldene" kortene ALLE ville ha. Tror jeg hadde nesten ti stykker, men på den tiden var det nesten farlig å ha kort med mer status enn andre kort. Husker veldig mange stjal kort fra hverandre, eller jukset da vi hadde Pokémonkortkamper i skolegården. It was a brutal game.. Etter så mange år, har jeg faktisk klart å ta vare på tre av mine flere hundre Pokémonkort. Ikke spør meg hva som skjedde med de andre, for det har jeg faktisk NULL pailing på.

Gummiarmbånd
Dette var også et "must have" på barneskolen, men dette var nok mest populært da jeg gikk i 2.klasse. Gummiarmbåndene fantes i flere forskjelige farger, og hvis du røyk et armbånd med vilje, eller det bare røyk av seg selv på grunn av slitasje, måtte du gjøre forskjellige ting. Hvis du for eksempel røk et svart armbånd betydde det at du måtte ha sex. Veldig merkelige greier, men barn er rare dyr. Jeg husker jeg hadde hundrevis av disse gummiarmbåndene, og for ikke så alt for lenge siden skal jeg ha sett disse gummiarmbåndene på Accessorize. 


Datadyr
OMG! Det var tider det. Jeg tror faktisk datadyr var mest populært blant jenter, og jeg husker jeg fikk mitt i en bursdagspressang fra mamma og pappa for veldig mange år siden. Datadyrperioden var også noe som oppstod på barneskolen, men det gjør alt virker det som. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg absolutt ønsket meg et datadyr, men de var vel søte da antar jeg. Jeg husker vi kunne mate de og gå på tur med de og til og med linke datadyrene våre opp mot hverandre, slik at de kunne leke sammen. Yey!

Hviskelærstøv
Jeg vet hva dere tenker: hvorfor gidde å samle på søppel? Vel.. Jeg vet faktisk ikke, men jeg husker jeg gjorde det. Jeg samlet på viskelærstøv fordi andre som samlet på viskelærstøv hadde fortalt meg at det gikk an å smelte sammen viskelærstøvet til ett nytt viskelær igjen. Selvfølgelig vet jeg med mitt oppegående meg at det bare er tull, men hva er det ikke barn tror på. Jeg husker det var en hver lærers mareritt at vi samlet på viskelærstøv, for vi spiste opp alle viskelær vi kunne få tak i. Vi visket overalt, uten å egentlig trenge et viskelær. Vi visket for moroskyld, og det verste var at jeg hadde en helt plastpose full av dette griseriet. Nei, æsj! Jeg tør egentlig ikke tenke tilbake på den tiden. For en gris jeg må ha vært. En periode samlet vi også på blyantspiss, men det er en helt annen historie. 

Servietter
Jeg kan ikke helt huske når jeg startet å samle på sevietter, men jeg vet at jeg til slutt fikk nok. Jeg har faktisk boksen med serviettene fremdeles, men nå brukes de til snytepapir og reservedopapir. Jeg hadde all verdens med motiver og farger på serviettene, og jeg tror jeg hadde noen favoritter blant alle de jeg hadde klart å samle. Dessverre kan jeg ikke huske hvordan de så ut, for jeg har kvittet meg med de aller fleste. Her jeg sitter i dag, klarer jeg ikke helt å forstå hva jeg må ha tenkt på da jeg først startet å samle på disse papirklutene. Det virker helt idiotisk ut.

 


Change of color

Nå begynner det å bli veldig lenge siden sist jeg farget håret mitt, faktisk så lenge at frisøren jeg klippet meg hos sist sa: "jeg ser at du ikke har farget håret ditt før".. Hehe.. Jeg har farget håret flere ganger før, men jeg fikk skikkelig lyst til å farge det igjen etter å ha observert den nye blåfargen til Live Color XXL serien på H&M. For de av dere som ikke vet det, har jeg farget håret mitt blått før. Hårfargen jeg brukte da er fra Hair Colour Rinse serien, et merke jeg absolutt ikke vil anbefale til noen. Det er en av de verste hårfargeproduktene jeg har kjøpt, fargen klør under påføring og vaskes ut utrolig fort. Ikke gradvis, som ikke-permanente hårfarger vanligvis gjør. Etter x-antall vask så håret mitt plutselig grønt ut, så hårfargene til Hair Colour Rinse er definitivt noe jeg aldri kommer til å prøve igjen. 

 



For å vise dere litt hva jeg har lyst til å gjøre med håret mitt, har jeg funnet litt inspirasjonsbilder på We Heart It og Tumblr, og laget en liten kollasj av det. For det meste ønsker jeg meg en ombre-aktig look, for det har jeg lenge hatt lyst til å prøve ut. Dessverre er det ikke alt man har penger til bestandig, men allerede har jeg bestemt meg for at 2015 skal bli mitt år. Mitt crazy looking år. Jeg fyller tross alt 18 år om knapt en måned, så noe "helt ut av det blå" må jeg klare å få til. 



Skal jeg, eller skal jeg ikke? 


Flere videoblogger?

I år har flere lesere enn noen sinne spurt etter videoblogger. Jeg vet det er utrolig lenge siden sist jeg la ut en videoblogg, men jeg prøver virkelig å gjøre noe med det. For å understreke det skal jeg prøve alt jeg kan for å gjøre 2015 til et bedre bloggår. Grunnen til at jeg har vært sløv med videoblogging, kommer av at jeg selv føler jeg har veldig lite å videoblogge om. Jeg føler rett og slett at jeg har gått litt tom for ideer. Jeg har forsøkt meg på det aller meste tidligere, men jeg kjenner jeg mister litt motivasjon til å lage videoblogger, når jeg ikke får tilbakemeldinger.

Dersom det fremdeles er et ønske om videoblogger, hadde det vært litt moro for meg å vite hva dere tenker. Hva dere kunne være interessert i. Tema, eller forslag til videoblogger. For uten å egentlig vite hva dere liker, er det veldig vanskelig for meg å komme på noe morsomt å gjøre. Så om dere har forslag til temaer, eller forslag til videoblogger, hadde jeg i grunn satt pris på at dere skrev ned dette i kommentarfeltet. 




Det første minnet

Før jeg begynte på skolen bodde jeg på en liten plass på Vestlandet, ikke så langt unna Bergen. Den knøtt lille bygden het Indre Matre og der bodde jeg sammen med mamma, pappa, Sigrid og Øyvår. Vi bodde i et rødt hus med både loft og kjellerleilighet. Jeg delte rom med Sigrid, og Øyvår var så liten at jeg ikke helt kan huske om hun delte rom med oss eller om hun lå på samme rom som mamma og pappa. Det røde huset vårt lå knapt hundre meter unna barnehagen jeg gikk i, så det var kort vei å gå til nærmeste lekeplass. 



Bak barnehagen lå det en liten skog, men den var stor nok til å gå seg vill i. Spesielt for en 3-4 åring, som jeg var den gang. Jeg var bestevenn med en som het Inger Beate, og hun lekte jeg med hver dag. En dag vi var i barnehagen skulle vi på tur i den lille skogen som lå bak barnehagen, og vi hadde vært der mange ganger før. Jeg og Inger Beate visste om en snarvei ned til barnehagen, så da vi skulle tilbake til barnehagen igjen husker jeg vi fortalte de voksne at de kunne gå føre, også kom vi litt etter de. Vi visste jo om en snarvei.

Noen minutter ble til flere timer, og jeg og Inger Beate hadde ennå ikke funnet snarveien tilbake til barnehagen. Men nå hadde vi gått så mye fram og tilbake at vi ikke lenger visste hvor vi var. Likevel kan jeg ikke huske jeg var særlig redd. På et tidspunkt hadde vi gått så langt inn i skogen at vi møtte et stup. I bunnen av det stupet lå en vei og et hvitt hus. Huset til en annen person jeg pleide å leke med i barnehagen: Andreas. Jeg husker jeg så pappa sin hvite ford kjøre opp til det hvite huset sammen med en politibil, og det var vel da jeg husker jeg fikk en vond klump i magen. Selv om jeg kunne ha ropt ned til pappa, valgte jeg å la være, og heller gjemme meg sammen med Inger Beate bak en stor stein. 



Jeg kunne ikke klokken på den tiden, så jeg vet ikke hvor mange timer vi la bak den store steinen, men jeg husker det som om det skulle være kjempe lenge. Da det var begynt å bli mørkt ute, husker jeg vi hørte lyder av mennesker. Andre enn oss selv. Så blir det litt mørkt for meg, men det siste jeg husker er at vi ble funnet av foreldrene våre der vi lå bak den store steinen. Da jeg kom hjem igjen husker jeg mamma og pappa kjeftet utrolig mye på meg, og at jeg fikk husarrest i X-antall uker. Mer enn dette husker jeg ikke, men jeg mener at dette er det første minnet jeg har. 


Taking care

Siden butikkene ikke åpner igjen før på lørdag, har jeg hatt veldig lite å gjøre i dag. I stede for å kjede meg, har jeg brukt mesteparten av dagen på å nappe bryn, renset ansiktet for døde hudceller og egentlig bare pleiet meg selv. Noe jeg ikke tar meg tid til veldig ofte, men det er likevel viktig å ta vare på seg selv. Derfor er det deilig med ferie, for da har jeg tid til å gjøre ting jeg ellers ikke får tid til. Kanskje jeg kommer tilbake på skolen med silkemyk hud i ansiktet, og til og med kvisefri. Det hadde i så fall vært veldig deilig. Faktisk tror jeg denne dagen har vært en av de bedre på lenge, for jeg begynner endelig å føle meg mer uthvilt etter en god natts søvn. Samtidig har jeg hatt tid til å slappe av og hente inn masse energi, noe jeg i en god periode har hatt mangel på. Så selv hvor mye jeg liker skolen, har det vært deilig med ferie. Fremdeles er det ti dager igjen av ferien, så jeg har mange dager igjen å bruke på å slappe av og hente inn enda mer energi. 

Denne ettermiddagen har jeg brukt sammen med familien. Som sagt åpner ikke butikkene igjen før på lørdag, så vi har holdt oss inne i hele dag. Ute er det rundt ti elleve minusgrader, så det har ikke akkurat fristet så veldig å være ute. I dag har vi sett Julenatt i Blåfjell, en koselig julefilm man kan se sammen med hele familien. Kjenner jeg meg selv rett, blir det nok noen timer foran tv-skjermen i kveld også. For i romjulen er det bestanding morsomme julefilmer å finne på tv. Så i kveld hadde det vært morsomt å få med seg Flåklypa Grand Prix. Sist jeg så den må jeg ha vært veldig liten, for jeg kan ikke huske noe av handlingen i det hele tatt. Er jeg heldig får jeg mamma til å se den sammen med meg, for det hadde vært koselig. 

Nå skal jeg planlegge morgendagens innlegg, og hvis det er noe dere ønsker jeg skal blogge om er det bare å rope ut. 


Julaften 2014

Siden jeg har to små søstre på 2 og 3 år, har julaften min gått fra A til Å på veldig kort tid. Litt kjipt for oss store, men jeg skjønner det ganske godt også. Ville vært utrolig dumt dersom Miriam og Diana sovnet lenge før moroa startet.. Etter en fin morgenstund med både De tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen, tok vi turen ut for å dra til kirken. Gudstjenesten vi ønsket å få med oss startet da klokken var halv to. Heldigvis gikk bussen som normalt, så vi slapp å gå ute i vinterkulden. Å ta med seg småbarn i krirken er aldri en enkel oppgave, men overraskende nok klarte Miriam og Diana å holde seg i ro. 

Da klokken nærmet seg halv tre rundet Gudstjenesten av, og vi kunne endelig dra hjem igjen. Siden vi alle var nok så sultne da vi kom hjem, tok det ikke lang tid før julemiddagen sto på bordet. Det finnes ikke noe bedre enn smaken av jul når man er sulten på julaften. Tiden mellom julemiddagen og gaveåpningen, brukte jeg på å rydde og vaske rommet. Det trengtes, for her lå det støv i alle kriker og kroker. Men det er deilig å få shinet opp hele rommet en gang i blant også. 

Som sagt har julen min gått fra A til Å på veldig kort tid, så julegavene ble også åpnet ganske tidlig. Klokken hadde ikke rukket å bli seks en gang. Men jeg fikk fine ting jeg. Av min fetter fikk jeg en søt liten kopp med navnet mitt på, og av mamma fikk jeg tre par Mix And Match Socks, et par tøfler fra Winter Wonderland og 500 kroner ved siden av. Julegaven fra pappa fikk jeg på mandag, og derfra kom 2000 kroner rett i lommen. Så må jeg ikke glemme det søte lille julehjertet Diana laget til meg i barnehagen. Mer har jeg ikke fått i år, men jeg regner nok med at jeg får boken: Under en ny måne (New Moon) kombinert med bursdagsgaven min senere..














Ventetiden er endelig over

God Jul!

Nå er julaften endelig her, og vi har alle gledet oss lenge til denne dagen. Det er ingen flere luker igjen på julakelderene våre, for ventetiden er endelig over. For denne gang. Til kvelden venter en rykende fersk ribbemiddag med både julepølser og medisterkaker, en delikatesse uten like. Etter julemiddagen, en riskremdessert jeg ikke klarer å vente på. Og mens julegavene åpnes kan jeg kose meg med både Goro og Krumkaker. For en vakker dag å våkne opp til. 

I denne morgenstunden sitter jeg i stuen sammen med mamma, Miriam og Diana. Jeg har nettopp laget meg en god julefrokost bestående av lefser med julesylte og en kopp te ved siden av. I mange år har det vært en tradisjon å se De tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen tidlig på morgenen på julaften, og i år skal tradisjonen opprettholdes. Akkurat som alle andre år.

Om jeg ikke tar meg tid til å oppdatere bloggen i løpet av dagen, vil jeg benytte denne anledningen til å ønske dere alle en riktig God Jul. Håper alle får det de ønsker seg i kveld. Mange juleklemmer til dere.








Lykke er..

Hvert år har jeg deltatt i så mange julekalendere og adventskonkurranser, men har aldri hatt lykken på min side. I år derimot har jeg vært litt heldigere. På søndag deltok jeg i den fjerde og siste adventskonkurransen til tattavkvinnene, og vinner ble annonsert i dag. Siden jeg ikke har hatt så mye hell med julekalendere og adventskonkurranser tidligere, har jeg ikke hatt for vane å lese innlegget med fasit og annonsert vinner. Jeg har rett og slett ikke ønsket å skuffe meg selv mer enn nødvendig, men i dag kunne jeg ikke dy meg. Jeg ble litt paff da jeg leste setningen "Vinneren denne gangen ble Ragnfrid! Gratulerer så mye til deg!".. Jeg hadde aldri sett for meg, ikke en gang i min villeste fantasi, at lykken min skulle snu. 

Nå har jeg vunnet meg en julegave ekstra. Dæven så moro! På bilde under kan du se hva jeg har vunnet..

Bilde: tattavkvinnene.blogg.no


#Konkurranse #Adventskonkurranse #Julekalender #Premie #Gave #Vinner #Lykke #Jul 


Julegleden



Merkelig nok føles lille julaften ut som hvilken som helst annen dag i året, om man ser bort i fra all julepynten. I skrivende stund befinner jeg meg på rommet mitt, der jeg bor for meg selv hver dag hele året. Rommet mitt har jeg ikke orket å pynte, så det ser ut som det ellers gjør i løpet av året. Det eneste som kan minne om jul her inne er Flax-kalenderen min. Ellers går dagen som normalt. Jeg murer meg selv inne på rommet, ser noen episoder av diverse serier, kanskje en film eller to i tillegg. Jupp, pretty much the same shit..

Jeg har ikke lyst til å ødelegge julegleden deres, men jeg er veldig sikker på at morgendagen blir den samme som i dag. Jeg kommer ikke til å være kledd annerledes enn jeg ellers er. Det eneste som skiller julaften fra resten av året er gavene, og siden julaften ikke føles magisk ut lenger, har jeg sluttet å glede meg til julaften også. Julegleden min har visnet og tørket ut for lengst. Tror jeg nesten må bli et barn igjen for å kunne kjenne på den samme spenningen. 


Magen rumler

Mens mamma har tatt seg jobben med å handle inn siste rest til julen, har jeg sittet barnevakt for mine koselige små lillesøstre. Vi har lekt med Barbier og lego, og mye annet moro for å få tiden til å gå. Nå ser vi litt på julebarnetv i stunden før nest siste episode av Jul på Månetoppen kommer på barnetv. Vi håper det ikke er mye trafikk hjem, for vi begynner å savne mamma litt. Hun bruker nemlig så lang tid på å handle i dag. 

Vi har til og med vært så snille at vi støvsuget og ryddet hele stuen, og da kommer mamma til å bli så glad når hun kommer hjem igjen. Nå gleder vi oss til julegrøt, for magene våre begynner å bli sultne. Vi har til og med klart å pynte juletreet ferdig til jul, så nå er det ekstra koselig å være ute i stuen.




Lille Julaften

God morgen herlige lesere!

I dag våknet jeg opp med en kriblende følelse i magen, nesten som en ny forelskelse. Tenk at det er lille julaften, dagen før den store dagen. Dette året har gått fort. Personlig synes jeg det ikke er lenge siden det var julaften, og nå er den her snart igjen. I dag er det mye som skal gjøres. Det skal ryddes og pyntes til jul. Juletreet skal opp og pyntes med de vakreste julekuler og glitterbånd. Så blir det ordentlig god hjemmelaget julegrøt til middag. Ah.. For en herlig dag å våkne opp til.





#Bullying

Vi gjør alle dumme ting, og spesielt når vi ikke har det bra med oss selv. Gjennom barndommen ble jeg mobbet konstant hver dag, like mye på skolen som etter skolen. Jeg fikk hundrevis av spydige kommentarer om mitt utseende og klærene jeg brukte. Jeg var tydeligvis ikke god nok for de andre barna rundt meg, men det er ikke bare gjevnaldrede og yngre personer jeg har blitt mobbet av. Faktisk voksne også. Ordene jeg fikk høre mest var: stygg, nerd, rar, ukul, fitte, dust, idiot og dumming. I et mer voksent perspektiv er disse ordene barnslige og helt på trynet. Jeg tar meg ikke lenger nær av det, fordi ordene får en annen betydning når du vokser opp.

Som ordtaket sier, når du får høre en ting nok ganger, begynner du å tro på det. Dette skjedde med meg, og til slutt hadde jeg behov for å påføre andre den smerten jeg satt med. Veldig barnslig egentlig, men hva er det ikke barn gjør for å føle seg alt annet enn stygg og uverdig?.. Jeg hevnet meg. Jeg begynte å ta igjen med samme mynt. Mobbet de som mobbet meg, bare verre. Hvilket ikke var så veldig lurt, har jeg skjønt. Til slutt fikk jeg flere telefoner fra sinte foreldre. Dette gjorde meg mer sint enn jeg allerede var. Jeg følte det var så urettferdig.. De sinte foreldrene skjelte ut meg som om det var jeg som var monsteret. Om de bare visste hva deres sønn eller datter gjorde mot meg først. 

Alle foreldre tror det beste om barna sine, og det er ikke noe i veien med det. Alle foreldre er sånn, men hva med å være litt mer åpen for at barn gjør livene helvete for hverandre? Heldigvis for meg har jeg vokst opp til å bli en mentalt sterkere person. Jeg lar meg ikke knekke like fort lenger, selv om jeg er deprimert. 




Den siste julehandelen

God morgen kjære lesere!

Nå nærmer julaften seg med stormskritt. Det er bare to luker igjen på julekalenderen, og i morgen er det lillejulaften. I dag har jeg en del å gjøre. Først skal jeg og Sigrid møte mamma i sentrum innen klokken 11:00. Vi skal nemlig handle inn siste rest med julegaver, og i tillegg må jeg få kjøpt meg et par nye vintersko. Nå som snøen har lagt seg og det er godt og kaldt ute, blir det for dumt å fortsette og bruke joggesko. Noe jeg har mått leve med fram til nå. 

Når den delen av dagen er over, er det vel på tide å tenke hjemover, som sagt vi ikke må gjøre noe mer etter det. Men før jeg drar ned til sentrum, må denne jenta ha seg en ordentlig god frokost. Et litt bedre og mer mettende måltid enn det jeg smelte sammen til frokost i går. Du vet, to brødskiver med Brelett smør og jordbærsyltetøy, funker bare ikke for denne magen her i lengden. 



Er fremdeles litt trøtt i trynet ja.. 


Rare ting jenter gjør

Vi har alle rare ting vi gjør når vi er alene. Noen klør seg sikkert i rumpa eller i skrittet, noe de aller fleste synes er ekkelt eller pinlig å gjøre ute i det offentlige. Kanskje noen til og med biter tånegler. Hva vet jeg? Jeg har også mine sære og rare ting jeg gjør når jeg er alene hjemme, men nå som jeg mer eller mindre er voksen, har jeg lagt dette litt fra meg. 

Jeg er helt sikker på at mange vil kjenne seg igjen når jeg lister opp hva slags rare ting jeg gjør når jeg er alene, og kanskje spesielt jenter. Selv hvor mye man prøver å benekte det. Jeg har nemlig funnet ut av at veldig mange jenter gjør de samme tingene når de er alene, helt ubevisst, selv hvor ulike vi kan være. Det vi jenter kanskje gjør aller mest er å ta og kjenne på puppene våre, klemme de inntil hverandre og prøve å få dem til å se mer markante ut enn det de er fra før. Alle jenter vet at når du klemmer puppene inntil hverandre ser det ut som du har mer pupper enn det du har.



Mange jenter bruker også mye av tiden sin på å se seg selv i speilet. Lete etter kviser, hudormer, tegn til bart eller rynker. Vi napper brynene og sørger for at de er pene og jevne. Vi studerer hver millimeter i hele hansiktet i håp om å se ut som en glatt barnerumpe hver dag. Veldig sexy..?

Jeg vet også at veldig mange jenter stalker x-kjærester og gamle flammer på nett. Dere kan ikke se det, men over hodet mitt akkurat nå lyser det "skyldig" lang vei. Grunnen til at vi gjør dette er er ubevisst, men jeg vil tro det er fordi vi trenger å le av deres "stygge" nye kjærester. Eller bare gråte over hvor mye penere hans nye kjæreste er enn deg.

Vi er også veldig ekle, for vi raper og prumper mye. Nå må ikke dere gutter som leser dette bli sjokkerte, for jenter er faktisk like mye mennesker som dere. De aller fleste av oss er bare ikke mann nok til å rape og prumpe på steder der det er andre mennesker til stede. Vi er like ekler som dere, men vi er flinkere til å skjule det. 

 

 


Magic Magnet Earrings

Da var strøm og Internett tilbake i hust, og jeg hjemme igjen fra en koselig tur på senteret sammen med mamma. Det ble en liten spisepause på Lille Persille underveis, for jeg var ganske sulten siden jeg spiste lite til frokost. Jeg bestilte meg en kylling cæsar samwitch med en flaske Coca Cola Zero ved siden av. Litt av en delikatesse. Det vil si, mer luksus enn jeg normalt unner meg selv. 





Jeg fikk til og med kjøpt det nye ToppGirl bladet på vei hjem, så nå har jeg plutselig noe å lese på i ferien også. I tillegg har jeg fått meg en snodig liten gave følgende med bladet. Et par søte små svarte Magic Magnet earrings. Må være veldig praktisk for de uten hull i ørene. Øredobbene finner du på CARAMIA.NO

Nå skal jeg finne tilbake til roen og kose meg med noen flere episoder av House, før jeg går ut på kjøkkenet for å spise middag. 




Fri, men ikke helt fri..

Vanligvis liker jeg ikke søndager. De er stort sett stressende og fulle av lekser jeg enten har glemt bort, eller ikke rukket å gjøre. I dag er det litt deilig med søndag. Når klokken nærmer seg tolv, skal jeg bli med mamma bort på senteret og brenne av noen timer, mens elektrikkeren er her for å styre med noen ledninger. Føler det er litt bedre å være utendørs og gjøre noe, mens Internett er nede. Uten Internett er det nesten ingenting å finne på hjemme, synes jeg. 

Det er tre dager igjen til julaften, og det eneste jeg har i tankene mine er samfunnsfagpresentasjonen. Den må være ferdig til første torsdag etter juleferien, så jeg føler jeg har dårlig tid på meg, selv om det nesten er to uker til. Jeg liker bare ikke å komme på etterskudd med skoleoppgaver, så jeg må nok jobbe litt med samfunnsfagpresentasjonen i ferien. Selv om jeg egentlig ikke har så veldig lyst, men jeg er godt i gang.. 

Fram til da skal jeg kose meg med frokost og morgente. Ingenting er bedre enn en myk start på morgenen. Samtidig blir det nok en episode eller to av House også. Jeg har nemlig fått litt dilla i det siste. 





That awkward moment

For en liten periode i 6.klasse bodde jeg på Notodden sammen med mamma. Dette var omtrent ett år ettet at mamma og pappa gikk fra hverandre. I klassen jeg startet i, var vi tilsammen 28 elever, og jeg kom mest over ens med guttene. En kveld etter skoletid ble jeg invitert ned til lekeplassen som lå i nabolaget der jeg bodde, for å spille fotball sammen med fire eller fem gutter fra klassen. Jeg kjedet meg og hadde ikke stort annet å gjøre, så jeg dro ned. Vi spilte litt fotball, men så gikk fotballspill over til småprat. Så vi sto i en ring, som "kule" unger gjør når de prater med hverandre. 

I dag angrer jeg litt på at jeg dro ned til lekeplassen den kvelden. Jeg hadde nemlig på meg en veldig løs Cubus-kosebukse, og det ser jeg nå at jeg ikke burde ha brukt. Før jeg vet ord av det dukker en annen gutt fra klassen opp på lekeplassen, men jeg kunne ikke se han, for han var litt for opptatt med å dra ned buksene mine og ydmyke meg foran alle andre guttene. På den tiden skal det sies at jeg ikke hadde like god selvtillitt som det jeg har klart å bygge meg i ettertid, og jeg ble ganske flau. Ikke bare litt heller, men veldig flau. 

På den tiden var det også veldig vanlig for gutter å ikke klare og holde kjeft, så gjett hvem som møtte opp på skolen dagen etter med stirrende blikk og latter rettet mot seg?.. Det var meg. Når jeg ser tilbake på hendeles i dag, ler jeg så mye at jeg får krampe i magemusklene. Men den kvelden for seks år siden opplevde jeg dette som ekstremt pinlig og umenneskelis slemt gjort. Takk og lov for at denne hendelsen ikke har hjemsøkt meg i ettertid..





Drikkepress



Alle vet at jeg ikke drikker alkohol, og alle vet at jeg ikke drikker fordi jeg ikke er 18 år ennå og fordi jeg i følg loven ikke har lov. Ennå.. Likevel prøver alle inndirekte å presse meg til å drikke. Det er i hvert fall den følelsen jeg sitter igjen med, og jeg er så møkk lei av det. I tillegg vet alle at jeg blir provosert av andre som drikker før de har lov, men likevel snakker de om alkohol rett foran fjeset mitt. Akkurat som om de inndirekte prøver å gjøre meg sint og såret med vilje. 

Jeg er så møkk lei av å se mindreårige drikke og ikke få konsekvenser for det. Akkurat som om det er helt okey å bryte loven. Jeg vet at dersom jeg hadde startet å drikke alkohol like tidlig som mange på min egen alder, ville en rekke konsekvenser møte meg med en gang jeg kom hjem. Derfor kjenner jeg meg sint, såret og provosert når andre på min egen alder og yngre drikker uten at det skjer noe. 

For meg virker det som om alkohol er det eneste dagens ungdom klarer å tenke på. Hele tiden hører jeg folk snakke om fest og alkohol, og jeg blir så lei. Særlig når flere på mitt eget trinn kommer fyllesyk på skolen, og i tillegg snakker om festen de var på i helgen og om hvor fulle de ble.. Er det virkelig bare meg som blir provosert når ingen konsekvenser kommer? 

Hadde jeg vært en forelder og barnet mitt hadde staret å drikke i ung alder, ville jeg tvunget barnet til å drikke så mye alkohol at det fikk overdose, måtte på sykehuset og bli pumpet og ble så redd at det sannsyneligvis aldri ville drikke igjen. Ellers så hadde det vært romarrest, null besøk, null Internett, null mobiltelefon og null tv i et helt år.. Så når ingen mindreårige som drikker alkohol, eller røyker og snuser for den slags skyld, ikke får konsekvenser, kjenner jeg meg utrolig provosert. Ikke minst sint og kjempe såret. 

Så jeg drikker ikke alkohol. Nettopp fordi jeg er under 18 år, enn så lenge, og har i følge loven ikke lov til å drikke. Så kan noen være så snill og si meg hvorfor gjennomsnittsungdommen føler seg så forpliktet til å drikke alkohol? 


En gammel sjel i en ny kropp

Denne gangen har jeg lyst til å dele et tidligere innlegg med dere, et innlegg jeg skrev 28.januar 2013. Jeg føler jeg trenger å formidle nye lesere, om ikke gamle også, om hvor viktig det er å ta vare på hverandre, ikke minst de menneskene man har rundt seg. Være takknemlig og ikke ta ting for gitt, for ikke alt i livet har sine positive sider.



Hver dag i flere år har jeg brukt friminuttene på skolen til å henge ved døren. Flere ganger har folk spurt om jeg vil henge med de, eller bli med opp til senteret. Hver gang svarer jeg nei. Det er på ingen måte for å være spydig mot de som spør, men for meg er det en utfordring i seg selv å svare ja. I fem år har dette vært en vane, og vi vet alle at gamle vaner er vonde å vende. Jeg bruker også lang tid på å bli kjent med nye mennesker, og selv om jeg veldig gjerne ønsker å gi dem er ja, vet jeg at det ikke vil bli lett. 

For noen kan dette virke som en vanskelig situasjon å sette seg inn i, men for de som ikke er av den super sosiale type, og kanskje har flyttet mye i tillegg, vil lett forstå. Jeg husker godt mitt første år på ungdomsskolen. Jeg var fremdeles dypt deprimert, gikk fremdeles kledd i kjedelige farger og sminket meg med mørke og tunge farger. I tillegg var veg veldig sjenert. Etter hvert som 9.klasse kom, gikk jeg inn for å legge vekk den mørke og depressive siden av meg selv. Bare det i seg selv var en ganske stor utfordring. Så kom karakterpresset og hardtkrevende arbeid. 



Samtidig som mye forandret seg på skolen, var jeg flere ganger i løpet av sommeren før 8.klasse nødt til å møte flere vonde situasjoner. Etter to uker på ferie med tante i Danmark, kom jeg hjem til to personer som var kommer for å sende meg om mine søstre i forsterhjem. Den dagen raste alt for meg. Jeg så et mørkt tomrom, et grusomt vendepunkt. Aldri før har jeg grått så mye. Fra den dag ble jeg negatvit innstilt på alt.

Denne sommeren ble også Miley Cyrus's "Can't Be Tamed" album lansert. Jeg kan huske hvor oppslukt jeg ble av låten "Stay". Det var den eneste låten som holdt meg oppegående, som ga meg håp om at jeg snart kunne komme hjem igjen. Hjem til de menneske jeg var aller mest glad i, og som betydde mest for meg. 

"I love you more than I did before, and if today I don't see your face. Nothing's changed, no one can take your place, it gets harder every day. Say I love you more than I did before. And I'm sorry it's this way. But I'm coming home, I'll be coming home. And if you ask me I will stay, I will stay"

Den aller siste setningen satt fast som som superlim. Jeg skulle hjem, det tok bare tid.. Tre uker gikk før vi kom hjem igjen, og jeg var så utrolig glad. De lengste og vondeste tre ukene i mitt liv var over. Jeg kunne endelig være med vennene mine igjen. Det var kun tre uker igjen til skolestart og jeg tenkte kun positivt. 

Men så kom beskjeden.. Vi skulle flytte til Oslo.



Her sitter jeg. Foran PC'en og lengter etter livet. Følelsen av å være til. finne på bøll sammen med venner, men i stedet sitter jeg fast i Oslo med unntak av ferier. Derfor har jeg en trang for å dra til Rjukan hver gang jeg får muligheten. 

Nå som jeg har bodd her i nesten tre år (fem år i skrivende stund), har jeg lært mye, og mest av alt at livet går videre. Selv hvordan framtiden din ser ut.. Håper dette innlegget har gitt ett innblikk i hvordan livet kan være for noen, og at de menneskene vi kanskje tar for gitt burde tas vare på. At vi må være takknemlig for det vi har, for før man vet ordet av det har man kanskje mistet alt..


En fin start på ferien

Det ligger noe i ordtaket "har man ikke noe å gjøre, så får man noe å gjøre". Jeg hadde nettopp kommet ut av dusjen og var egentlig veldig klar for å ta resten av dagen med ro, men i stedet måtte jeg dra til barnehagen og hente Miriam og Diana. Heldigvis er alt på stell nå, men nå er jeg grusomt sliten. Nå skal jeg slappe av. Mamma var til og med så snill at hun kjøpte med seg iskaffe hjem til meg som takk for at jeg hentet de to små i barnehagen. Snakk om en fin start på juleferien. Jaja, jeg skal ikke klage. Det blir i hvert fall en god middag og runde dagen av med. 




Emosjonelt ødelagt

"Love is a piece of bull shit, it's a fucking lie"
- Mason Musso -

Noen av de klokeste og mest sanne ord jeg har hørt. Spør du meg kunne det ikke blitt sagt bedre. Sjokkert?.. Det er ikke at jeg ikke tror på den store kjærligheten alle snakker om. Den man finner i de mest klissete romantiske filmene, jeg har bare veldig misslykkede og dårlige opplevelser med kjærlighet og forelskelse.. Jeg har funnet min Romeo, for lenge siden, men min Romeo har en annen Julie. Så? Man kan si jeg er fullstendig emosjonellt ødelagt.  

I løpet av mitt snart 18 årige liv, har jeg vært forelsket to ganger og hatt tre tre "kjærester". Når er det meningen at man skal finne den rette, og når vet man at han er den rette? Rettere sagt, når dukker den store kjærligheten opp? Skal jeg lete etter den, eller skal jeg vente på den. Eller er det en skjebne-sak? Jeg er sikker på at jeg er "cursed", og at skjebnen har bestemt seg for at jeg skal ende opp som Siv Jensen - Forever alone and single. 




Juleferie!

Da var siste skoledagen i 2014 over, og jeg kan storkose meg med en lang og deilig juleferie. Skal bli deilig med en rekke sløve morgener og slappe dager nå. Føler jeg trenger det etter mye hardt skolearbeid de siste ukene. Jeg har ikke mye planer for ferien, men tar heller dagene litt som de kommer. Det er bare fem dager igjen til julaften, men lille stressede meg har klart å glemme alt som heter julepakker. Jeg har vært så fokusert på å prestere godt på alle prøver og vurderingssituasjoner den siste tiden at jeg har lagt alt som heter jul og desember til side. Ennå vet jeg ikke hva som skjer på julaften, hvem jeg skal være hos eller hva jeg skal gjøre. Denne desembermåneden har rett og slett vært et stort kaos, og derfor kjennes det deilig å endelig kunne si det er juleferie. 





En skummel tanke

Da var det torsdag. Nest siste skoledag før juleferien. Fy flate så fort dette året har gått. Det føles som om det var i går jeg fylte 17 år, og om litt over en måned er jeg 18 år. Dæven, som årene flyr. Tenk at jeg snart er voksen! En skummel tanke å gå rundt og bære på, men en morsom tanke også. Det er ikke hver dag man fyller 18 år. Jeg har ikke planer om å gjøre noe stort ut av det. I bursdagshelgen min har jeg planer om å ta meg en tur til Stokke for å besøke Melissa, og selv om det fremdeles er en stund til bursdagen min, gleder jeg meg veldig til å feire dagen med besvennen min igjen. Tror ikke jeg har feiret bursdagen min med venner siden før jeg kom til Oslo, og derfor gleder jeg meg ekstra mye.

Men før bursdagen min har jeg mye annet å tenke på. Først kommer julaften, så nyttårsaften og så har Moah bursdag. Og etter alt dette har jeg bursdag, men det er mye å glede seg til og se fra til. Så starten på 2015 blir nok ikke så aller verst. 





Jakten på Nisseluen

I kveld skjer det lite, men i morgen skjer det mye. I morgen er det den offesielle nisselue-dagen på skolen vår, så hele skolen kommer til å se ut som en haug med rødnisser. Vet ikke helt om det er min greie akkurat, men er det nisselue-dag, så er det nisselue-dag. Har ikke skaffet meg nisselue ennå, for det var utsolg på nille. Må nok be mamma ta seg en tur ned på senteret og se etter nisselue, mens jeg blir igjen hjemme og gjør leksene mine. Jeg har nemlig årets siste prøve i morgen, så jeg må øve godt. Ville vært kjipt om det gikk rett i dass. 




Me Myself & I

Siden jeg føler jeg har skrevet meg tom for ideer, tenkte jeg å skrive litt om meg selv. Mange har helt sikkert fått inntrykk av hvem jeg er og hvordan jeg er som person allerede, ved å lese bloggen, men det er garantert mye jeg ikke har fortalt dere om meg selv.

Jeg vil beskrive meg selv som en person med beina godt plantet ned på jorda. Jeg drar ikke alle under samme kam og tror ikke på fordommer. Enten liker jeg deg, eller så liker jeg deg ikke. Punktum. Jeg er en lojal venn med et stort hjerte, og tilbyr alltid en hjelpende hånd når det trengs. I tillegg er jeg sta som faen og gir aldri opp før jeg har kommet til mål. Husk, ingenting er umulig. Det umulige tar bare lenger tid. Jeg vil si jeg er et snilt menneske, for jeg hater å såre og gjøre andre vondt. Jeg er et menneske som bryr seg om alle. Jeg vil heller se deg glad enn meg selv glad, for gleden av å se deg smile er mye større enn gleden jeg får av å være glad.



Noen vil kanskje si jeg er merkelig, unormal og sær, og noe vil jeg til en viss grad si meg enig i. Ikke alle kan være like. Når man tar seg tid til å bli kjet med meg, finner man fort ut av at jeg er ærlig under alle omstendiheter. Spør du meg om noe får du et ærlig svar. Det trenger ikke være akkurat det svaret du søker, men du får et ærlig svar likevel.. Mange mener jeg burde slippe meg litt løs fra regler, siden jeg hele tiden følger dem. Jeg vet det ville gledet mange, men jeg er dessverre oppdratt bedre. Jeg liker ikke konsekvenser, så hvorfor bryte de da? Jeg vet at flertallet mener regler er til for å brytes, men hva får vi egentlig ut av å bryte regler?

Jeg er pappajente. Har vært det så lenge jeg kan huske. Vet ikke helt hvorfor, men jeg kan anta det er på grunn av våre felles interesser for blant annet film og musikk. Jeg har en eldre bror i tillegg til mine fire lillesøstre. En bror jeg ikke har kontakt med, uvisst av hvilken grunn. Sist jeg så han gikk jeg i 5.klasse på barneskolen, så det begynner å bli mange år siden. Liker ikke å være til bry, så jeg orker ikke gjøre noe stort ut av det. Jeg har andre mennesker i livet mitt også. Selvfølgelig er der kjipt, men sånn er livet for noen. 


Et magisk eventyr

På barneskolen husker jeg desember som den beste tiden på året. Alle i klassen brukte all energi på å gjøre julen så hyggelig som mulig for hverandre. Vi innvisterte i en felles pakkekalender, og jeg husker det var like moro hvert år å se hva slags rariteter som skjulte seg under pakkepapiret. Gud vet hvor mye rart jeg har fått opp gjennom. På barneskolen hadde vi også en årlig sangling, en juleavsluttning for hele skolen, som holdt til i skolens gymsal. Vi rigget til scene, lys og lyd, og alt annet teknisk som måtte til for å lage et spektakulært og minnerikt show. Vi hadde et helt opplegg planlagt til den 13.desember hvert år, så langt det ikke var i en helg. 

Det begynner å bli en god stund siden jeg gikk på barneskolen, men minnene fra den fantastiske tiden vil aldri forsvinne. Nå som jeg går på videregående har desember gått fra å være årets mest magiske eventyr, til å bli årets mest stressende måned. Jeg tenker ikke på desember som en måned med latter, sang og glede lenger. Heller en måned med skikkelig karakterpress og prestasjonsangst.

Rett før jul er skoleukene gjerne proppet med det som virker som uendelig mange prøver og vurderingssituasjoner. For ikke å snakke om alle innleveringene våre. Desember er ikke lenger hva det en gang var, og jeg gleder meg ikke på samme måte til julen lenger.. Jeg blir aldri enig med meg selv når jeg prøver å finne svar på hvorfor jeg føler det sånn, men kanskje det rett og slett er fordi jeg ikke er et barn lenger. Kanskje det som virket som et magisk eventyr da, ikke er et magisk eventyr lenger. 

Samtidig er det veldig tragisk for meg å se andre rundt meg bære på den gløden jeg har mistet. Jeg tror jeg har mistet julegleden helt, men jeg vil for all del ikke ende opp som Grinchen. Jeg vil ikke være den som ødelegger julen for andre med å prakke på dem min negativitet. Jeg vil heller at dé skal smitte gløden deres over på meg, den gløden jeg har mistet, for det er jeg helt sikker på at ville bidra til et bedre helhetdinntrykk av julen..





Mye å se fram til

Over nyttår skjer det mye. Mye spennende og mye nytt. Jeg fyller blant annet 18 år, og kan kjøre bil om jeg vil det. Tror ikke det vil skje på en god stund ennå, men det er lov å drømme. Ved siden av dette kommer nye sesonger av mine absolutt favoritt tv-serier, hvilket inkluderer Game Of Thrones og House Of Cards. Og helt på slutten av året, nesten i hvert fall, starter jeg mitt tredje og siste år på videregående. Med andre ord har jeg mye å se fram til. 

Jeg har helt sikkert fortalt meg selv det samme i årene som har vært, men jeg har virkelig troen på at 2015 blir mitt år. Jeg kan ta feil, men jeg liker tanken. Dette er vel noe vi alle forteller oss selv år etter år, men selv om ikke lykken alltid er på vår side, slutter vi aldri å være optimistiske. 




hits