I fear life

Se for deg at livet mitt er som en fotballkamp, og at jeg er innbytter. Alle lever livene sine til det fulle, oppnår ting, scorer mål, er med i spillet. Men jeg bare sitter der, på en benk og venter på at noen skal spørre meg om å få være med. Det er langt ifra en morsom posijon å ha, men nødvendig for å fylle opp laget når ingen andre har muligheter til det. Jeg kan rulle meg rundt i sølen alt jeg vil, men til syvende og sist er det mitt valg å bli sittene på benken. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne spille ute på banen under kamp sammen med de andre, jeg er bare ikke en sterk nok spiller. Det er mange grunner til det, men hovedsakelig fordi jeg er redd ballen. Redd for at den skal slå ut pusten av meg. Redd for at den skal slå meg så hardt i hodet at jeg ikke klarer å reise meg opp og gå på beina igjen. Redd for å snuble i den. 

Merkelig nok melder jeg meg alltid frivillig som keeper ellers i livet. I håp om å overvinne frykten. Lære meg å takle den istede for å la den angripe meg. Å dra til tannlegen derimot, nei, det klarer jeg ikke. I hvert fall ikke alene. Mamma må fremdeles være med dit. Noen ting klarer man bare ikke å gjøre på egenhånd, og når det gjelder fotballen, trenger jeg hjelp. Hjelp til å overkomme frykten, komme meg opp på beina og kjempe meg inn i spillet igjen, for jeg har bokstavelig talt mistet grepet. 

Ingen kommentarer

hits